Av Willy Gryting
(FOTO-MINNER): Det var ikke en åtte timers jobb å reise som emissær i Finnmark på 1970-tallet. I alle fall ikke dersom man skulle besøke småstedene i Tanafjorden før veien kom.
Jan Solstad i Indremisjonsselskapet og jeg skulle besøke Langfjordnes med ankomst cirka klokken 03.00. Jeg tror vi kom fra Ivarsfjord. Jan hadde ordnet både med losji og møtested i et hjem. Men da vi kom frem, kom det ingen ekspedisjonsbåt ut for å hente oss. Lokalbåten M/S Ingøy var for stor til å legge til kai. Vi var på fordekket for å vente på å bli frakta i land. Da kommer en meget irritert skipper ut fra en lugar og forsikret mannskapet om at vi ikke kunne ligge slik å vente. Ekspeditøren hadde nok forsovet seg. Det betød bare at vi måtte bli med videre.
Neste anløp var Nervei rundt en halv time senere.
–Vi får spørre ekspeditøren om å få sitte på kjøkkenet hjemme hos ham til det ble morgen, sa svigerfar.
Der hadde Jan et sted han pleide å bo, og ha møter. Det var hos Elida Grip. Men dit kunne vi ikke komme uanmeldt nattestid. Som sagt så gjort. Men vi fikk ikke bare hver vår kjøkkenstol hos ekspeditøren. Begge sønnene hans var bortreist, vi kunne bare krype i hver vår køy som tilhørte dem.
Neste dag ble det møte og husrom for Jan hos Elida. Jeg fikk fortsatt bo hos ekspeditøren til neste lokalbåt, så jeg kom meg videre.
Det som er spesielt artig med denne historien, er at da jeg flyttet til Ål, noen tiår senere, og hadde bodd der en stund, ble jeg kjent med ei dame fra Ås som er gift i Ål.
Hun fortalte en gang, at hun kjente Elida Grip. Hun hadde nemlig vært hushjelp hjemme hos hennes foreldre på Ås i over 20 år og vært som et familiemedlem i huset. Denne damen og hennes mor hadde faktisk vært på Nervei og besøkt Elida en gang på slutten av 1950-tallet.
Elida levde til hun ble over 90 og besøkte også familien hjemme i Ål. Verden er ikke så stor.
