Av Henry Baardsen, Alta
(KOMMENTAR): Kirkemøtets løfte om at prester skal få forkynne slik de har gjort siden aposteltiden, gjelder ikke lenger.
Da nåværende biskop Olav Øygard var prest i Alta, var han først av den mening at Bibelen ikke åpner for bruk av kvinnelige prester. Han hadde da biskop Odd Bondevik som sitt forbilde, og også han var på den tiden motstander av kvinnelige prester ut fra hva han kunne finne i Bibelen. Men så forandret biskop Bondevik syn, og det påvirket prest Øygard så mye at også han gikk fra å være en motstander av kvinnelige prester til å bli en forsvarer av kvinners rett til presteembetet. Øygard «innrettet» seg, siden biskop Bondevik hadde «ervervet ny kunnskap», slik Ivar Thomassen uttrykker seg. Om jeg forstår Thomassen rett, støtter han Øygards avgjørelse.
Men på tross av at prest Øygard da hadde blitt positiv til kvinnelige prester, var han fortsatt imot vigsling av homofile og lesbiske til vigslede stillinger i kirken. I alle fall i veldig mange år. Helt inntil han ble kandidat til den ledige biskopstillingen for Nord-Hålogaland. Så om ikke før, ble det da snakk om å kunne «innrette» seg for Øygards del. Slik tenkte mange av oss. Ellers ville han aldri kunne ha fått biskopstillingen.
Slik blir det gjerne når man forlater prinsippet «Skriften alene». For da vil man helst verken tro eller bekjenne slik Paulus bekjenner: «jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene» (Ap 24:14). Men for å markere at man er på vei bort fra «Skriften alene», tar man et mellomsteg, det som man på Kirkemøtet 2017 kalte for «Konsensus», noe Øygard støttet. For da virket det i alle fall som om at man fortsatt holdt fast ved sin tidligere overbevisning. Og for de som valgte dette kompromiss med Bibelens autoritet – slik som menigheten i Laodikea – betydde det i praksis: Ja takk, begge deler! Dette ble også veien for biskop Øygard, en prest som vi i vår læstadianske vekkelse opprinnelig hadde stor tiltro til. Med konsensus, lovet Kirkemøtet at det skulle være rikelig med rom både for de som stod for kirkens tidligere syn gjennom 2000 år og som mente at Skriften ikke åpner for vigsling av homofile og lesbiske til vigslede stillinger, men også for de som var for det. Men det var i bare teorien. Det var nok mange som skjønte.
Det som biskop Øygard gjør når han nå har fratatt sognepresten i Kautokeino Bjarne Gustad retten til å undervise konfirmantene, er et bevis på løftet om konsensus ikke lenger er gyldig. Altså et klart løftebrudd! For de som nå forkynner og lærer slik kirken i 2000 år har gjort, skal ikke lenger få fortsette. De er nemlig ikke tilpasningsdyktige nok. De er ikke lenger egnet for oppgaven, siden de ikke har tillit hos de liberale. Og det må få konsekvenser!
Foreløpig er dette begrenset til å få undervise konfirmanter og å konfirmere dem. Men så blir spørsmålet: Konfirmantene må jo gå et viss antall ganger i kirka og få underskrift av presten. Hva om sogneprest Gustad underskriver, vil det da være gyldig?
Forhåpentligvis velger Gustad å gjøre som apostlene: Å lyde Gud mer enn mennesker. Om noen taler, sier Peter, han tale som Guds ord. Det er enhver prest og forkynner kalt til. Ellers er han ikke Herrens tjener og hans røst, men folkets tjener. Vi lever nå i en tid, og særlig i den norske kirke, at ytterliggående liberale krefters uttalelser har mye større autoritet enn selve Skriften. Hva skal vi som forkynner Guds Ord svare på den siste dag, når vi må stå til regnskap for hva vi har lært. Derfor er det virkelig behov for en ny reformasjon. Vi må tilbake til Ordet, til Skriften og til forkynnelse av et helt Guds Ord, både lov og evangelium. Synd må fortsatt få bli forkynt som synd, ellers skjønner vi ikke hva nåde og syndenes forlatelse er. Og da blir vi lunkne, slik de var i Laodikea, vi blir sløve og likegyldige. Og da blir vi ikke frelst.
For det er kun Sannheten som kan frigjøre oss, ikke det som folkemeningene og de liberale krefter forventer av oss. Og siden det er snakk om vår egen evighet eller vår frelse, må vi ta dette på største alvor. Apostelen Jakob skriver: «Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende». Altså er det ikke rom for konsensus, men vi må velge hvem sin tjener vi vil være. Vi må velge side!
Hva blir det neste, dersom et helt Guds ord i framtiden lyder over kirkens talerstol i Kautokeino og andre steder? Da venter mest sannsynlig den samme dom som for tidligere sogneprest i Kautokeino, Olav Berg Lyngmo på 1990-tallet. Da mister også nåværende sogneprest i Kautokeino kappe og krage, og blir fratatt presteembetet. Og det i Kautokeino kirkesogn, der kirkefolket kanskje i aller største grad vet å verdsette en forkynnelse som er sterkt forankret i Bibelen. Det er det som de vil høre!
Det at biskop Øygard nå skal få en prest til å undervise konfirmantene som selv har sagt seg villig til å vie homofile og lesbiske – skal vi tro media – er i alle fall for meg et sterkt bevis på at biskop Øygard har kommet til et veivalg. Han virker ikke lenger å være usikker, eller å være på vei.
Hva skal Øygards egne tidligere gode trosvenner i Indre Finnmark tenke å mene om det trekk som han nå har gjort? Jeg er rimelig sikker på at de ikke er glade for eller enige i at deres egne barn og barnebarn i nå må få sin konfirmasjonsundervisning av en prest som åpent har sagt seg villig til å vie homofile og lesbiske par. Da skjønner vi i alle fall hvilke holdninger som den oppvoksende slekt blir gitt. Hva om det da kommer reaksjoner på det fra kirkas medlemmer eller fra noen konfirmantforeldre som ønsker kirkas tradisjonelle syn og lære, og en forkynnelse av et helt Guds Ord? Vil biskop Øygard reagere på tilsvarende måte da som han nå reagerte ovenfor sogneprest Gustad? Vil han da bli innkalt til en alvorlig læresamtale og deretter fratatt retten til å undervise konfirmantene? Da må i alle fall den norske kirke og biskop Øygard ha forandret seg. Og en slik «reformasjon» håper jeg virkelig på!
Artikkelen er hentet fra nettsiden FB. Finnmarkshilsen har fått tillatelse til å publisere artikkelen.