Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Gunnar Brustad var en bauta i Norges Samemisjon (NSM). Han ble født i Nes på Romerike 4. juni 1909, og døde i Tromsø 12. mars 1999. Han kom til tro i tenårene, og utpå nyåret 1932 var han på plass som nyutdannet agronom og gårdsbestyrer ved barnehjemmet Hans Schanches minne i Tana. Tjenesten i Tana ble begynnelsen på en lang arbeidsdag i NSM.
Brustads virke i NSM kan ikke beskrives bare med noen få linjer. Han var blant annet en aktiv skribent, og ble et viktig bindeledd mellom Samemisjonens foreninger og predikantene som var ute i tjeneste. Det er naturlig å nevne litt i forbindelse med bildet som ble tatt i Kautokeino kirke, en gang på 1990 tallet.
På midten av 1930-tallet kom Gunnar Brustad til Tysfjord. Der ble han gårdsbestyrer ved Fredly barnehjem og aldershjem. Samtidig var han predikant i området. Det ble etter hvert kjent at Brustad hadde nådegave til å forkynne Guds Ord, som lov og evangelium. Loven til oppvekkelse, og evangeliets trøst til de bedrøvede hjerter, som er syndenes forlatelse i Jesu navn og blod!
Etter 1935 dro han til Indremisjonens bibelskole i Oslo for å bli bedre rustet til forkynnertjeneste. Senere tok Brustad eksamen i samisk, og året før tyskerne brente Finnmark, i 1943, ble han kalt til tjeneste som predikant (Finnmarkssekretær) i Norges Samemisjon.
Med stort pågangsmot og med Guds kraft skjøttet han denne tjeneste helt frem til sommeren 1984. Da var han passert 75 år. Den 1. juli 1979 ble Gunnar Brustad tildelt Kongens Fortjenstmedalje. Men Brustad sluttet ikke i sitt kall! Han fortsatte i tjenesten. Han hadde møter i Samemisjonens kretser i sør. Han kjørte med egen bil fra Tromsø der han bodde, til avtalte møter og samlinger i Finnmark, og til Ballangen og Bjerkvik som i dag utgjør Narvik kommune. Dette for å nevne noe.
Kirketjener Anna Martinussen i Bjerkvik (født samme dag som Brustad, men i 1924) fant en gang en stor plastpose med Brustads medisiner i kirka. Hun tenkte, hvordan kan Brustad overleve uten disse livsviktige medisiner? – Men selvsagt overlevde Brustad. Han hadde med seg medisiner i reserve i bilen!
Etter at vi kom til Kautokeino (som sokneprest-familie) i 1986, var han ofte på besøk hos oss. Gjennom Finland ble Kautokeino første stopp. Våre barn så frem til at han skulle komme innom. Da fortalte han blant annet om Vesleblakken og Gullhår. De minnes Brustad som en varm person og en god forteller. Han kunne fortelle om mange rike opplevelser fra mange års tjeneste i Finnmark. Han hadde venner forskjellige steder. Han mintes mange predikanter med glede og takknemlighet, blant annet Andreas Børressen, Vestre Jakobselv, Bertheus Antonsen, Beisfjord, og Jens Pedersen, Ballstad i Lofoten. Brustad møtte dem på sine mange reiser. Han fikk meget god kontakt med det samiske folk, også læstadianere. Ikke minst i Tana. Brustad fikk tillit og inngang blant folk på grunn av sitt vesen og sin bibeltroskap. Han brukte å si: «Guds faste grunnvoll står!» – Det er et minneord som må få leve videre i NSM.
