Av Vidar Norberg
(BREV – Jerusalem, 06–07.10.20): I flere tiår har flere tusen kristne deltatt i Jerusalem-marsjen. Den har bølget seg gjennom Israels gater. I år var det tomt. Forlatte gater. Ingen turister eller pilegrimer. Stoppet av koronapandemien.
Jerusalem-marsjen ble avlyst. Det var ingen start og ingen mål. Ingen pilegrim og ingen turist. Ikke en gang jøder på marsj, enda de har marsjet titalls år fra fjern og nær oppover og inn i den hellige stad. Med og uten ryggsekk.
Den store prosesjonen møtes vanligvis i Sacher-parken i Jerusalem. Der kan det være tett med folk som er påmeldt gjennom en organisasjon. Det er så mange at de slipper ut puljevis for å holde orden på strømmen av mennesker. Så går det rett opp den bratte Betzalel-gaten. Herfra kan man se hvordan det tette toget bølger seg frem med flagg fra Norge, Danmark, Sverige og Finland. Også alle brasilianere, kinesere, amerikanere, russere og afrikanere. Og selvsagt jøder innimellom. De store selskapene som flyselskapet El Al, telefonoperatøren Bezeq eller våpenprodusenten som hever sine modellraketter høyt som en fane mot himmelen var der i tidligere marsjer. Mange synger, spiller og trommer mens de går.
Men ingen var der hverken tirsdag eller onsdag. Hadde det ikke vært for koronapandemien, hadde trolig gatene sydet av mennesker fra et hundretalls nasjoner og 5000 kanskje 6000 kristne. Ingen vet eksakt hvor mange. For det er langt fra alle som er registrert i for eksempel «Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem» som var først ute med å bringe kristne inn i Jerusalem-marsjen. Mange mennesker er vanligvis i Israel på ferietur eller pilegrimstur under løvhyttefesten. De strømmer til hovedstaden Jerusalem. Finner seg en plass langs løypa. Og når deres flaggborg kommer forbi, går de inn som en uregistrert baktropp og får et minne for livet.
–Jo, jeg har gått Jerusalem-marsjen, kan man si resten av livet.
–Jeg har gått Jerusalem-marsjen flere ganger, kan andre si og ramse opp årstall.
Det finnes mennesker som har vært i Israel rundt hundre ganger. En av dem er tidligere folkehøyskolerektor Harry Wiig Andersen fra Frekhaug som også har brakt mange studenter ned til Israel.
Så snart man er ferdig med Betzalel-gaten, kommer man over et høydedrag. Da blir det nedoverbakke for toget. De seneste årene har toget gått gjennom Hillel-gaten. Det er en parallellgate til den kjente handlegaten Ben Yehuda, oppkalt etter mannen som gjenskapte det hebraiske språk etter 2000 år. I krysset King George, oppkalt etter den britiske kongen, og Hillel-gaten er det fint å stå for den som vil ha bilder av folkestrømmen i nedoverbakke. Gaten er smal. Folket går tett. Her har man virkelig sjansen til å treffe landsmenn. Nordmennene finner nordmenn, dansker finner dansker. En farlig ferdselsåre i koronatider.
Hillel-gaten er til tider trang som en dal mellom en liten fjellkjede av femetasjes bygårder med forretninger. Nede utvider gaten seg før Beit Agron, huset som for et par tiår siden huset all verdens medier. For den som vil ta sluttspurten i Jerusalem-marsjen, er dette et perfekt sted å hoppe inn. Så fortsetter turen ned mot den Mamilla, en handlegate som ble renovert for noen år siden og tilbyr luksusartikler og dyr restaurantmat. Det er et trafikkert veikryss her, men selv trafikken i Jerusalem gir opp for de bølgende folkemassene som bølger frem som et folkehav under Jerusalem-marsjen i god fart. Fart trenges for fra David Citadel hotell er det stri oppoverbakke mot det historiske hotellet King David som har hatt verdensledere og imperiemakt som innbudte eller ubudne gjester og okkupanter av ulikes slag. Her var det i årene før koronapandemien satt opp en tribune slik at prominente gjester kunne skue toget. Noen har kanskje fått nok før de kommer til neste nedoverbakke i King David-gaten og marsjen ebber ut.
Langs alle disse gatene har det i alle år stått israelere som følger med alle utlendinger fra all verdens land som går. En av lekene blant barna er å samle utenlandske flagg, de små som man vinker med. De ivrigste barna får en fin bukett i mange farger. Noen turister deler ut karameller, en misjonær kanskje kort med et kristen vitnesbyrd på engelsk, eller det det tilbys forgylt bokmerke fra en asiatisk dame eller et kanadisk flagg i til å feste på jakkeslaget.
–Chag sameach, er det ordet som går igjen. Det betyr god høytid og løvhyttefesten er en høytid.
Unge mennesker gir hverandre et håndslag. Dette er den store festen. Både jøder og kristne er med. For riktig å understreke forbrødringen m
ellom bibelfolket fra utlandet og bokens folk er det banner med støtteerklæringer for den jødiske staten. Enkelte jøder sitter rørt og ser på de jublende fremmede som hilser deres land. Ikke minst da boikott, terror og krig var på høyden.
At festen er en severdighet er det ingen tvil om. Nordmenn klær seg i de fineste bunader. Sveitserne likeså og har med sine store lurer og kjempebjeller fra alpene. Afrikanerne viser seg i stammehøvdingers kledning og kineserne i en skrud som vel bare asiatiske folkeslag forstår. De mest bråkete er brasilianerne som bølger seg frem med hoing. Finnene er som stille flittige maurer, men de er mange sett i forhold til nasjonens størrelse. Også der flere bunader. Og som følge av nasjonal oppvåkning av urfolk er også samene på plass.
Men Jerusalem-marsjen anno 2020 var ikke der. Ikke en utlending. Ingen musikk i gatene. Ingenting. Det var bare minner. Mange minner om folk som kom og gikk gjennom Jerusalem.
Et gammelt jødisk ordtak sier «neste år i Jerusalem».
Kanskje neste år i Jerusalem-marsjen om koronapandemien er borte og verden er blitt normal igjen.
Sakarias profeterer og sier at en gang skal folkeslagene komme opp til Jerusalem.
«Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem. Om egypterne ikke drar opp og ikke møter frem, da skal det ikke komme regn hos dem heller. Den samme plage skal ramme dem som Herren lar ramme de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvhyttefesten.»(Sak. 14, 16–18)
