Tale av parlamentarisk leder Marit Arnstad i Sp
(05.10.2020): Med den forrige taleren fikk en et øyeblikk en følelse av at vi var langt inne i en budsjettdebatt om et budsjett ingen ennå kjenner. Dette er jo en trontaledebatt, som handler om den parlamentariske situasjonen, ikke minst mellom regjeringen og dens støtteparti, Fremskrittspartiet. Men som representant for et opposisjonsparti må jeg si at det sikkert blir ganske interessante budsjettdrøftinger, basert på det innlegget som ble holdt nettopp, for dette er den siste trontaledebatten før valget neste år, den siste trontaledebatten før et stortingsvalg.
Gjennom sju år har den Høyre-ledede regjeringen nå sentralisert, lagt ned tjenester og ført en politikk som har gitt både distriktsopprør, kystopprør og dårligere lokale offentlige tjenester. Trontalen var imidlertid fri for all omtale av noe som kunne ligne distriktspolitikk. Jeg tror nok at statsminister Erna Solberg og regjeringen nå satser alt på at velgerne skal ha glemt spørsmål om sentralisering og distriktsopprør fram mot valgdagen i 2021. Den ekstraordinære situasjonen det siste halve året har jo på mange måter flyttet fokuset bort fra regjeringens egentlige prosjekt, nemlig det politiske innholdet i den sju år gamle avtalen mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Nå prøver nok regjeringen å styre skuta inn i smulere farvann. Nå reiser Høyre-folk rundt omkring og sier at det ikke har vært noe distriktsopprør. Og de prøver å redusere betydningen av dette og egentlig av alle diskusjoner om distrikter, til å handle om diskusjoner om fortida.
Valget i 2021 handler om politisk kurs og politisk retning. Det denne regjeringen kaller reformer, har i mange sammenhenger vært en ren sentralisering og et ønske om store enheter, uten noen begrunnelse for hvordan dette skal gi bedre kvalitet og innhold. Høyre har fokusert på systemene, ikke på menneskene. Det skaper et samfunn med større forskjeller og avmakt. Regjeringen har brukt både press og tvang mot kommuner og fylker for å få sammenslåinger som verken henger på greip eller har oppslutning blant innbyggerne. To meningsløse gigantfylker står igjen som en påminnelse om det: Troms og Finnmark og Viken – Troms og Finnmark, som er større enn en rekke europeiske land, og Viken, som har et innbyggertall som er på 1,2 millioner og går fra Hallingskarvet til Halden. Begge fylkene er uten indre sammenheng. Høyre er blitt så opptatt av regioner at de har glemt folket som bor i dem.
Regjeringen har også presset fram en politireform som gjør at en rekke lokalsamfunn – både i by og bygd, egentlig – har mistet sitt nærpoliti. Det er som den nylig pensjonerte politimannen Geir Tveit fra Grønland politikammer sa det:
«Men vår kompetente politistyrke hindres hver dag i å utføre det arbeidet de er dedikert for, fordi etaten er mer sentralisert og toppstyrt.»
Gjennom sju år har den samme sentraliseringsfilosofien blitt anvendt både på akuttsykehus og fødetilbud, på universitets- og høyskolesektoren, og på de lokale domstolene, tingrettene. Noen steder er de lagt ned, andre steder tømmes tilbudet sakte, men sikkert for ledelse og innhold. De utarmes, og håpet til Høyre og Fremskrittspartiet er nok at de etter hvert skal «modnes» til nedleggelse.
Hele denne sjuårsperioden har regjeringen ført en politikk ved hjelp av både små og store grep som har gjort tilværelsen vanskelig for norske distrikter og vært til fordel for de store enhetene og de folketunge områdene. Distriktspolitiske virkemidler som bidro til aktivitet og investeringer i mange kommuner, er radert ut. Konsesjonsgrensene i landbruket er økt og bidrar til større bruk. Samtidig er importkvotene strukket til det ytterste. I fiskeriene har regjeringens politikk nå ført til en splittelse innad i fiskeriene som vi ikke har sett siden Trollfjordslaget i 1890. Statlige arbeidsplasser er trukket ut av distriktene gjennom nedlegging av en rekke kontor – skattekontor, Nav-kontor og andre funksjoner.
Regjeringen ser ut til å arbeide ut fra en slags hypotese som sier at de små enhetene og alle som bor «ytterst ute» et eller annet sted, er for dyre i drift. De burde helst flytte. Det koster for mye å opprettholde tjenestetilbud og arbeidsplasser. Det er for dyrt å opprettholde infrastruktur, å vedlikeholde strømkabler og å legge fiber til hus som ligger spredt og langt unna sentrum.
Slik vil ikke Senterpartiet tenke. Likeverdigheten og tilliten i dette samfunnet innebærer at vi må se og anerkjenne utfordringene i landet uansett hvilke deler av landet det handler om. Vi må i det hele tatt tro på hele Norge.
Tidligere Høyre-statsråd Victor Norman hadde en interessant innledning på en distriktspolitisk konferanse som jeg var på i forrige uke. Han mente at bosettingsmønsteret var et fellesgode vi ikke hadde råd til å miste, og at det var behov for en ny og kraftfull distriktspolitikk.
Senterpartiet mener det trengs helt nye verktøy i distriktspolitikken. Framfor alt trengs det en erkjennelse av at distriktspolitikk ikke kan løses ved hjelp av helt generelle og nøytrale virkemidler. Det må løses med målrettet satsing. Derfor foreslår Senterpartiet blant annet bygdevekstavtaler – en langsiktig satsing på de kommunene som har de største næringsmessige utfordringene. Derfor foreslår vi redusert selskapsskatt i distriktene. Derfor foreslår vi bredbånd, ikke til 92 pst. av befolkningen og ikke til 95 pst. av befolkningen, men til absolutt hele befolkningen.
Koronapandemien har preget oss det siste halvåret. I starten gjorde partiene på Stortinget en stor innsats for å komme fram til felles løsninger på mange av utfordringene. Det var et viktig arbeid – både når det gjaldt lovgivning, når det gjaldt helse, og når det gjaldt økonomi. I dag er den perioden imidlertid over. Nå velger regjeringen å snakke med sitt støtteparti, Fremskrittspartiet, framfor å snakke med alle de politiske partiene. Da er det desto viktigere at prosessene er preget av åpenhet. Senterpartiet er bekymret for om den kommisjonen som nå skal evaluere gjennomføringen av koronasituasjonen, vil gjennomføre sitt arbeid i tilstrekkelig åpenhet, altså i full åpenhet.
Da pandemien brøt ut, var regjeringen dårlig forberedt når det gjaldt helseutstyr, og kommunene ble de første månedene nedprioritert. Da er det litt sørgelig at den beskjeden som kom i forrige uke om at kommunene ikke lenger vil få hjelp fra det nasjonale beredskapslageret og må bygge egne lagre for utstyr, kommer på det tidspunktet den nå gjør. Regjeringen må ikke svikte eget beredskapsansvar midt under pandemien. De må ikke unnslå seg sin egen koordinerende rolle. Det er klart at å legge dette ansvaret over på kommunene kan bli en økonomisk byrde som går ut over andre tjenester, som oppvekst og eldre. Senterpartiet er bekymret over regjeringens holdning til Kommune-Norge, til kommunene som står på og gjør en stor jobb med å beskytte sine innbyggere, med testing, med smittesporing og med helsetjenester. Det gjør det heller ikke bedre når helseministeren kommer med utsagn om økonomistyring i kommunene som oppleves som en smule arrogant. Det vitner i alle fall om at regjeringen har en vei å gå når det gjelder å lytte til kommunesektoren, som har hatt store ekstrakostnader knyttet til hele koronasituasjonen.
Jeg har lyst til å nevne en liten ting til: Senterpartiet er bekymret for de strenge reglene eldre og funksjonshemmede har vært utsatt for det siste halve året – å holde tilbake besøk fra de nærmeste, å nekte pårørende å komme inn for å hjelpe sine nærmeste med helt grunnleggende ting. Det er mange eksempler på at dette har vært praktisert uklokt. Framover må vi bli bedre til å balansere målene om godt smittevern opp mot behovet for kontakt med venner og familie. Isolasjon og ensomhet er alvorlig. Derfor fremmer Senterpartiet i dag et forslag – fordi vi mener det er nødvendig – om en bedre kartlegging av myndighetenes håndtering av besøksrestriksjoner og besøksstans. Det er et felt der alle sider må fram, slik at vi kan lære av det for framtida.
Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.