BLOGG:
Av Sara Rivai
«For Sions skyld vil jeg ikke tie og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille …» (Jesaja 62, 1). Det var det verset jeg hadde i hodet i disse dager.
Denne sommeren markerer vi at det er 15 år siden disse tragiske hendelser da statsminister Ariel Sharon besluttet å opprykke over 8000 jøder fra 22 bosetninger på Gazastripen – Gush Katif og fire jødiske samfunn i Samaria.
Det skjedd i dagene omkring den 9. i den jødiske måneden av. Det var på denne dagen at det første og andre templet ble ødelagt. Andre vanskeligheter i historien har også rammet det jødiske folk på denne tiden. Så det var litt merkelig at tvangsevakueringen fant sted akkurat på denne tid.
Det var flere demonstrasjoner og bønner før det skulle skje. Mange rabbinere og andre sa at det kommer ikke til å hende for planen vil bli stanset i siste liten. Det førte til at folk som fikk beskjed om å pakke sine saker i hjemmet, ikke gjorde det. De trodde ikke at tvangsevakueringen ville skje.
Jeg hadde selv ulike tanker og funderinger. Iblant følte jeg at det kommer ikke til å hende, og andre ganger følte jeg at det vil skje. Men ønsket var at det ikke måtte skje. Når tiden nærmet seg, var det folk, og mest tenåringer, som kom dit for å støtte lokalbefolkningen. Mange jenter kom til synagogen i Neve Dekalim og overnattet de siste dagene og nettene før evakueringen skulle begynne. Mine tanker og følelser var der, selv om jeg ikke var der fysisk. Jeg visste og følte sterkt at den beslutningen som Sharon hadde gjort, var en stor synd mot Gud, da Han tydelig i sitt ord sier at landet ikke skal deles og man gir ikke bort land Herren har lovet Israel, til fiender.
Israels forsvar hadde trent opp soldater for å gå inn i Gush Katif og evakuere jødene som bodde der, om de ikke gikk frivillig ut fra sine hjem og byer. Da ville soldatene sørge for det, ta dem i busser og få dem ut.
Mange som bodde i Gush Katif, og folk som støttet nybyggerne, hadde T-skjorter på seg hvor det sto «Yehudi lo megaresh yehudi» (Jøde tar ikke ut jøde). Fargen på T-skjortene var orange. Det var den fargen som ble symbol for Gush Katif. Alle i landet som var mot evakueringsplanen og støttet dem, hadde fargen på hus, biler, rundt armen og orange bånd.
Den varme søndagen i august 2005 begynte armeen å strømme inn i området for ordren om å utføre evakueringsplanen var gitt. Jeg selv var i det sentrale Jerusalem og så på TV. Barna kunne ikke la være å gråte. Jeg gikk til Ben Yehuda-gaten. Der var det folk som satt på bakken og sympatiserte med våre brødre og søstre i Gush Katif. Jeg satte meg ned med dem, var trist og tenkte hvordan kan dette skje? Det kan ikke være sant at jøder evakuerer jøder i vårt land? Hvordan kan det skje? Hvordan kan man ta folk ut fra sine hjem? Og av hvilken årsak? Ikke noen. Men husene blir ødelagt og fienden Hamas tar over. De kommer til å fortsette krigen og striden mot Israel, kamp over hele landet, også Jerusalem som islam vil ta over. Jeg var trist og bare gråt og gråt igjen og følte som om dette skjer med meg, at jeg er en av dem som bor der og så kommer de og tar meg ut av mitt hjem og ødelegger huset. Som sagt, min empati og følelser var så sterke.
Det var som nevnt søndag, og i den tiden gikk jeg på møter i King of Kings menighet. Så etter sympatisirkelen i Ben Yehuda gikk jeg på møte, men kom siden tilbake. Da var det noen som hadde fått beskjed om at det var noen busser på vei til Vestmuren og de ankommer ved midnatt. Da visste jeg at jeg skal dit. Når man kom ned til Hurva-torget ved det jødiske kvarteret, var det masse bord som var dekket med kaker, drikke og frukt. Noen sa til meg at det er for folk fra Gush Katif. Flere kommer i natt. Også flere yeshiva-lokaler (bibelhøyskoler) er klargjort med madrasser for dem som ville komme og spandere første natten eller nettene ved det helligste jødiske sted, Tempelplassen.
–Da jeg kom ned trappene, halvveis ved muren sto det en ultraortodoks kvinne der som så trist ut, og jeg med. Hun sa at hun vet at noen hundre fra Gush Katif er på vei til muren, når som helst.
–Ja, jeg vet det. Derfor er jeg her denne midnatt.
Vi rakk bare å snakke litt. Både hun og jeg sa for en synd dette er mot Gud. Men en dag kommer landet igjen til å tilhøre Israel. Også Gazastripen, og så klart Tempelplassen der Herrens hus blir på sin plass og den sanne shalom-freden kommer. Da er den fysiske og åndelige kampen over i Jerusalem.
Og plutselig så vi to busser komme ved Møkkaporten. Vi forstod at det var folk som hadde mistet sine hjem. Vi begynte å gråte. En del av Gush Katif-folket hadde jo bodd der i 10–20 og 30 år. De som kom med bussene, var fra Netzer Chazani og bar på Tora-ruller. De danset og sang sangen «seu shearim rashechem… mihu melech hakavod». Det er salme 24, 7–8: «Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens kong? Herren, sterk og veldig. Herren, mektig i strid».
Wow, det var så mektig. Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan det kjentes akkurat da. Svært sterkt, så klart. Og i disse minuttene kjente jeg at jeg takker Herren for at jeg var der og visste at Gud er med dem. Og hvilken tro de hadde i denne vanskelige stund også der de gav Gud ære «kavod». Jeg følte at de er dem jeg kjenner meg mest ett med, de «dati leumi», nasjonalreligiøse folk, og jeg vil bli mer som dem. I et øyeblikk forsto jeg at de lever nær Gud, og kanskje kan man ta deres hus, men ikke deres tro og kjærlighet til Israels Gud og land. Og når Messias kommer, blir deres lønn stor, og de får «en bra plass». I de minuttene besluttet jeg å holde sabbat og ikke mer arbeide på sabbaten og holde litt mer strengt kosher …
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
E-post: Karmelin@netvision.net.il