Slettnes fyr var reisemål lenge før langveisfarende biler tok turen dit. Fyret ble satt i drift 15. september 1905. Den tyske okkupasjonsmakten sprengte det brannhøsten 1944. Våren 1945 brant igjen en norsk gasslanterne på ruinene som ble bygget opp og senere vernet. Nå er fyrtårn og maskinhus pusset opp. På 115-årsdagen var det stor fødselsdagsfest på Slettnes.
–Jeg husker besøk på Slettnes i sommerferien etter krigen. Vi barna satt på trappa og spiste hjemmebakt finbrød med spikkelaks og multer mens vi så utover havet. Det er et fint minne som nå vokser enda mer i fantasien.
Det forteller Janne-Karin Norberg (81) opprinnelig fra Mehamn. Hun og søsteren Hill fulgte med sin mor Evelyn Henriksen (f. Johansen) på ferietur fra Mehamn til Gamvik.
–Min mor var venninne med Liv Riise som var gift med fyrvokter Johan Riise. Dermed ble det kaffebesøk på fyret i sommerferien. Det er en barndomsopplevelse som gjorde inntrykk, forteller Norberg som lekte med fyrfamiliens datter, Ingrid Riise.
Norberg husker plassen ved det gjenoppbygde fyret som var av betong. Det var slett og velegnet for å hoppe paradis med runde flate fjærasteiner som de fant i flomålet nedenfor fyret.
–Men vi barna fikk ikke gå opp i fyrtårnet, sier Norberg.
Det var først som voksen at hun kunne gå de 139 trappetrinnene opp i det 39 meter høye støpejernstårnet.
Bodde på fyret
Forfatter Ove Olderkjær har i boken «Norske fyr, Ei reise langs kysten» viet Slettnes fyr og fyrvokterfamilien Riise en side.
Ingrid Riise Johansen var vitne til hvordan fyrstasjonen ble sprengt i lufta av tyskerne da de evakuerte. Store prosjektil føk gjennom lufta. Heldigvis ble hytta deres i Hollendervika, ikke langt unna, spart, og der overvintret de evakueringshøsten 1944.
Det var ikke mye av fyrstasjonen som sto igjen etter krigen. Barna sprang mellom restene. Så tok gjenoppbyggingen til.
Fyrbygging
I boken «Fyrbyggerne» av Bjørn Arild Ersland forteller Ola Løvik fra Dalsfjord om reisen fra Volda til Gamvik for å gjenreise Slettnes fyr. Han hadde attest på at han var avluset.
–I Finnmark var alt ødelagt. I nærheten av fyret var det tre mennesker som overvintret første vinter etter at det var brent. Tyskerne hadde gjort en grundig jobb.
Arbeidskarene sprengte ut nye tomter og slo med slegge. Ersland forteller at det var så hardt at han tror hver mann spiste ett brød om dagen.
Ola Bjørnset fra Volda forteller at de øverste ringene på tårnet som var skutt i stykker, ble fjernet i 1946, slik at fyret kunne gjenreises sommeren 1947. Med vinsj heiste de opp plate for plate og skrudde dem fast.
–Det var flere som forsøkte seg i tårnet, men tålte det ikke, for de var redde for høyden. Når en plate ble heist opp, sto en mann på hver side og tok imot. Begge brukte hver sitt spett som ble tredd i hullene slik at det passet når platen skulle på plass. Vi strammet til om kvelden, men på grunn av bevegelsen i tårnet om natta så kunne vi ofte ta en ¾ tørn neste morgen. Fyret satte seg. Når vi kom opp til galleriet, skrudde vi på konsollene. Så la vi dørkplatene på toppen. Til slutt var det å sette opp rekkverket. Det var to i arbeidslaget som malte tårnet. De hadde en stol som var tre–fire meter bred og hang i talje, og så gikk de ut av vinduet. De brukte kjetting og et sikringstau rundt livet. Jeg husker at vi fra toppen kunne se helt til Berlevåg. Sommeren 1947 var vi ferdige med tårnet, fortalte Ola Bjørnset i boken «Fyrbyggerne».
Da familien Riise flyttet inn på den nye fyrstasjonen, gikk eller syklet barna til skolen, vel tre kilometer unna i Gamvik. Ingrid Riise Johansen hadde bryllupsfest på fyret. Det var hesteskyss fra Gamvik. Familien ble boende der i ni år til far gikk tilbake til fiskeryrket.
Flere besøk
Fyret har nok også hatt andre sjeldne besøk. Fyr- og merkevesenet, som det het før Kystverket, hadde et par stillinger som ble kalt for vikarierende fyrbetjenter. De steppet inn når noen skulle ha ferie eller av andre årsaker ikke kunne vokte fyrlyset. En av disse fyrvokterne var Kjell Møllemann.
Finmarkspostens journalist var en gang på en av sine streifturer til Slettnes fyr i 1981. Inne på kjøkkenet på fyrstasjonen satt gamvikværingen Arne Rask og Kjell Møllemann med kaffekoppene. Enda en ble funnet frem, og praten bølget som sjøens svake dønninger frem og tilbake om alt som rører seg på et fyr og havet utenfor.
Kjell Møllemann var en av Norges ytterst få vikarierende fyrbetjenter. Det var så sjeldent at også Aftenposten brakte bilde av den vikarierende fyrbetjenten lengst ute mot Østhavet. Møllemann gikk inn i vaktsystemet og voktet fyrstasjonen, tok værobservasjonene og pusset fyrlykta om nødvendig.
Det hendte også at Gamvik fikk besøk av for eksempel M/S Hekkingen som kom for å se på lyktene. En av dem Finmarksposten støtte på om bord på 1980-tallet, var NRKs programsekretær Erling Storheim fra det en gang så kjente radioprogrammet «Hav og havn». De laget også reportasje fra området. Skipet, som var driftet av Kystverket, vartet selvsagt opp med byssas beste kjøttkaker i brunsaus til middag.
Observasjoner
Det er kanskje ikke bare værobservasjoner som er blitt notert ned på Slettnes fyr.
En av de nærmeste naboene til Slettes fyr fra 1972 til 1985 var Elvegård. Fra et murhus ved en gammel nedlagt, uskyldig låve gikk det hemmelige NATO-kabler ut i havet som skulle fange opp signaler fra sovjetiske atomubåter på vei ut i de store hav under den kalde krigen.
–NATO var på jakt etter sovjetiske båter. På alle fyr rundt omkring hadde vi bøker med bilder av russiske marinefartøy av alle kategorier. Vi hadde våpen, maskinpistoler i tilfelle den russiske hær kom, fortalte tidligere fyrvokter Ulf Vassvik litt humoristisk i NRKs program «Hemmelige rum».
Det hvite glimtet fra Slettnes fyr kan ses hele 17,6 nautiske mil. Hva fyrvokterne opp gjennom tidende har sett i skipsleia mellom Honningsvåg og Vardø, eller mellom Laksefjorden og Tanafjorden, er ikke godt å si. De mest fryktinngytende skipene gikk trolig under havoverflaten når de smøg seg forbi i god avstand fra de farlige farvannene ved Slettnes fyr.
Slettnes fyr var også strategisk viktig for tyskerne under andre verdenskrig. Fyrlyset ble kun tent når tyske konvoier passerte. Våren 1945 ble en gasslanterne satt opp på ruinene av det gamle tårnet.
En ny tid
I 1973 flyttet den siste fyrvokterfamilien fra Slettnes. Bare de ansatte var på fyret. I 2005 ble Norges nordligste fyr på fastlandet automatisert og avbemannet. En æra var over, men tiden for Slettnes fyr var ikke over. Riksantikvaren sørget for at fyret ble fredet i 1998.
–De seneste årene er Slettnes blitt et yndet turistmål som alternativ til Nordkapp for dem som heller vil kjøre til det aller nordligste fastlandspunktet. I sommerhalvåret er det mengder av utenlandske biler på platået som av noen er omtalt som verdens ende, skrev Ole Olderskjær i sin bok.
Før i tiden var det litt vanskelig å komme inn i maskinrom og andre rom om man ikke kjente noen eller hadde ærender der. Nå er det åpent. Slettnes har kafé med egen gjestebok hvor man kan skrive en hilsen før eller etter kaffen.
Ruster ikke bort
For noen år siden bar fyrstasjonen litt preg av manglende vedlikehold. Den sterke vinden som stadig driver salt havfokk mot fyret, tærer både på jern, betong, eternitt, skifer og maling. Men nå har Kystverket, som er eier av fyret, sandblåst og malt fyrtårnet og maskinhallen. Fyret viste seg fra den beste side da 115-årsdagen ble feiret tirsdag den 15. september i strålende vær.
Gamvik kommune innbød på sin nettside til fest med kaffe, kaker, brus, is og pølser. Alle skolene deltok, meldte Slettnes fyr på sin Facebook-side. Pensjonert fyrvokter Ottar Olsen var også der. Folk var godt kledd for etter meteorologiske definisjoner er det aldri sommer på Slettnes. Heller ikke Golfstrømmen har klart å skape sommertemperaturer.
Ordfører Alf Normann Hansen i Gamvik kommune sa i sin tale at det er viktig å holde fyrhistorien levende. Han fremholdt at dette også krever stor innsats fra Kystverket som er eier og må vedlikeholde stedet.
Overingeniør Lennart Karlsen fra Kystverket i Troms og Finnmark understreket at de er avhengig av samarbeid med folk som vil formidle den gamle fyr- og kystkulturen videre. Han roste samarbeidet med Gamvik museum og Museene for kystkultur og gjenreisning av Finnmark. Han fortalte ifølge iFinnmark at de setter veldig stor pris på samarbeidet.
Også nestleder Jan Erik Raanes i Museene for Kystkultur og gjenreisning fikk sagt sitt. Det er Museene for Kystkultur og gjenreising i Finnmark IKS ved Gamvik museum som drifter fyret med overnatting, kafé og utstillinger. Fyret er vanligvis åpent for besøk fra midten av juni til midten av august og ellers etter avtale, skriver Kystverket på sin nettside.
Ennå er det lysglimt hver 20. sekund fra ytterspissen av Slettnesheia.
