Av Vidar Norberg
(Jerusalem 29.07.2020): 50 mennesker trosset koronaviruset og gikk med munnbind og israelske flagg rundt Jerusalems murer på sørgedagen over templets ødeleggelse.
Sørgedagen over templets ødeleggelse i år 70 er blitt til en politisk manifestasjon hvor jøder krever suverenitet over hele landet. Fra Jordanelven til Middelhavet, og på toppen av Tempelplassen.
På hebraisk kalles sørgedagen for templets ødeleggelse for tisha beav. Det betyr den 9. i måneden av. Det var på denne dag i år 70 at det romerske imperiet ødela det andre templet. Siden har jødene sørget. Hvert år i 1.952 år etter jødisk tidsregning. 1.950 år etter den vestlige solkalender.
Ødeleggelsen av templet var en katastrofe for det jødiske folk. Ikke bare fikk de en følelse av å ha mistet forbindelsen med Gud – jødenes «Jahve». Det var enorme skatter i det jødiske templet. Så mye gull at prisen på gull kollapset i Romerriket. Hærfanget fra den romerske plyndringen ble brakt til Roma hvor det ble bygget en triumfbue for å feire toktet. I den er det inngravert et bilde av toget. Høyt hevet bæres templets menora, en syvarmet lysestake i gull. Titus tok nesten 100.000 fanger. De fleste ble skipet til slavemarkedet i Alexandria. Det var så mange at det til slutt ikke var noen kjøpere, slik det er profetert i 5. Mos. 28, 68: «Herren selv skal føre deg tilbake til Egypt på skip, den vei som jeg sa deg at du aldri mer skulle få se. Der skal dere bli budt ut til dine fiender som treller og trellkvinner, men det er ingen som kjøper.» Siden ødeleggelsen av templet har jødefolket for en stor del vært i diasporaen – utlendighet.
Nå vender det jødiske folk tilbake etter snart 2000 år i eksil. De har fått betydelige deler av landet. Men ikke suverenitet i det bibelske hjertelandet Judea og Samaria som verdens nasjoner kaller for «Vestbredden». På selve Tempelplassen i Jerusalem har det muslimske rådet Waqf i praksis det meste av kontrollen på grunn av al-Aqsa-moskeen og Klippedomen med gullkuppelen. Kampen står om Judea og Samaria. Om Tempelplassen.
Innta landet
–Årsaken til at vi har tisha beav, er speiderne i Bibelen, forklarer Nadia Matar som sammen med Yehudit Katsover leder Suverenitetsbevegelsen.
Jødefolket kom fra Egypt og skulle innta Kanaans land. I alt 12 speidere ble sendt ut og studerte kjempenes grøderike land. Speiderne ble motløse. Ti av dem sa at de klarer aldri å innta landet. De ville vende tilbake til Egypt. (4. Mos. 13–14.). Bare Josva og Kaleb ville innta landet som Gud hadde lovet dem.
–Ti speiderne snakket dårlig og demoraliserte folket. Det var gråt og rop. Det var grunnen til at man fikk gråte i mange år. Da begynte tisha beav. Nå må vi rette opp speidernes synder. Vi må vise Gud, verden og oss selv at vi ønsker dette landet. Dette betyr suverenitet. Det er ikke noe teoretisk, men betyr at Israel skal innføre israelsk lov over hele området, mellom Jordan og havet.
–Mener du både A- og B-områdene som styres av palestina-araberne, samt C-området som styres av Israel?
–A, B og C. Alt sammen. Vi kan sitere fra Bibelen og fra Theodor Herzl. Han sa at «om du vil det, så er det ingen drøm». Mange stopper der, men Herzl sa også at «om du ikke vil det, så blir det bare en drøm». Gud gav oss landet. Vi har en forpliktelse til å innta landet. Det betyr at man innfører suverenitet. Enten det er et bibelsk lederskap eller sionister med moderne ledere, så er budskapet det samme. Vi må ønske å ta kontroll over dette landet. Suverenitet!
Det er dette vi markerer i natt for 26. gang, sa Nadia Matar, et par timer før marsjen rundt Jerusalems murer startet.
De møttes i Uavhengighetsparken utenfor USAs gamle konsulat i Agron-gaten i den vestlige delen av Jerusalem. I år var det ikke mer enn 50 mennesker som fikk tillatelse til å samles for å gå i marsjen rundt Jerusalems murer. Koronapandemien satte stopper for en storsamling.
–Men vi representerer titusener på titusener og majoriteten av det jødiske folk som vil si at Jerusalem er vårt. Forent og helt. Ja, vi vil ha suverenitet over hele landet, sa Nadia Matar.
En klagesang
På sørgedagen over ødeleggelsen av templet, tisha beav, faster det jødiske folk. De vil i sin sorg ikke sitte behagelig. I Independence-parken i Jerusalem satt Suverenitetsbevegelsens yngre garde på gressmatten i sorg over ødeleggelsen av både det første og det andre templet på tisha beav. Ved Vestmuren satt jødene på den steinbelagte plassen. Der leste eller sang de hele Klagesangene fra Bibelen. Den avsluttes på følgende vis:
«Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som før i tiden! Eller har du rett forkastet oss? Er du blitt så brennende vred på oss?»
Foran amerikanernes konsulat var det også talere som ildnet opp folket for suverenitet. En av dem var Lehi-veteranen Ezra Yakhin som var med på å innta Deir Yassin i Jerusalem under uavhengighetskrigen.
Så reiste folk seg i kveldsmørket. Store hvite flagg med blå davidsstjerne og to striper ble rullet ut. Israels politi var mannsterke til stede og forklarte at Suverenitetsbevegelsen må deles inn i grupper. Det må være passe avstand mellom menneskene. I Israel er det to meter for å unngå koronasmitte.
Første pulje beveget seg ned mot krysset hvor den nye moderne handlegaten Mamilla ligger. Politi og soldater fulgte med, stanset trafikken så deltakerne kom over det trafikkerte krysset og tok fatt på oppoverbakken til det gamle rådhuset og Kikar Tzahal, Det israelske forsvarets plass. Det var her grensen mellom Israel og Jordan gikk frem til seksdagerskrigen i 1967.
På Kikar Tzahal var det utdeling av en liten suvenir. Hva kan være suvenir for en sionist som bor i Jerusalem og har sett alle suvenirene, billige som dyre, enten de er fra Kina eller en håndverker i Israel.
–Vi har fått tak i jord fra Tempelplassen, kunngjorde Nadia Matar.
En gjennomsiktig liten eske med sand ble delt ut. Selv i disse koronatider hvor smitte kan overføres på så mange måter, var det flere som grep etter boksen med sand. Tempelplassen har en magnetisk tiltrekning.
Følget på rundt 50 utvalgte måtte videre for det var kveld, og det led mot natt. Politiet drev dem forsiktig frem som en bølgende flokk som voktes av hyrder, ikke med hyrdestav i hendene, men med skarpladde maskingevær over aksla og i militær uniform. Skulle det være en etternøler eller to, sørget to soldater for at de kom inn i folden før de gikk forbi Nyporten. Men det ble pause nederst i bakken. Det var politiets vurdering. Det ga også en mulighet for mer guiding gjennom de historiske omgivelser et par steinkast fra Jerusalems murer.
Folk som ville forbi, fikk ikke gå inn i flokken som var merket på brystet. Fremmede, kanskje flest arabere, ble høflig bedt om å gå litt utenfor. Dette er veien til Damaskusporten som kan være et voldelig opprørssted i forbindelse med den muslimske fredagsbønnen. Politi, militærpoliti og soldater tok ikke noen sjanser da de ledet flokken forbi Damaskusporten. De skyndte på. Vaktmenn hastet frem og tilbake på veien og sørget for at prosesjonen gikk uforstyrret.
Man oppdaget fort at en kraftig ambulansebil, politibil, en liten buss og andre kjøretøyer laget en bevegelig mur mellom den jødiske prosesjonen og araberne på den andre siden av Damaskusporten, Blomsterporten og Rockefeller museum. Ved en trappeoppgang gikk en soldat et par trinn og sørget for at ingen kom overraskende ut derfra, eller at noen forvillet seg inn mens de svingte ned på veien til Løveporten.
Nede ved Løveporten kjørte et par biler foran og stengte veien for all trafikk. Arabere eller andre gående som bor i strøket, ble eskortert av en vennlig kjempe av en soldat med maskingeværet på skulderen. Ingen tok noen sjanser i dette strøket. Det var her at israelerne i 1967 gikk inn og frigjorde selve Tempelplassen.
–Fulgte bilene prosesjonen for å beskytte deltakerne?
–Ja, svarte en politimann kort.
Stefanusporten
Deltakerne er av det slag som fremdeles orker å høre på oppildnede taler. Yehudit Katsover, viseborgermester Arieh King, Nadia Matar og andre fikk ordet. Det ble blåst i shofar.
Shofaren har nok en spesiell betydning for dem som kjenner historien om Løveporten som også kalles Stefanusporten. Under seksdagerskrigen var det her slaget om Tempelplassen begynte. De israelske fallskjermsoldatene lå langs veien. Granatene slo ned på veien. Fra Jerusalems murer skjøt jordanerne med skarpt. En stridsvogn sto fast ved Løveporten. Det var vanskelig å innta byen. Da kom sjefrabbiner Shlomo Goren. Han løp ut i ilden og nektet å søke dekning. Så blåste han i shofaren. Og blåste. For han visste hva som står skrevet i 4. Mosebok 10, 9:
«Når dere drar i krig i deres land mot fiender som overfaller dere, skal dere blåse alarm med trompetene. Og Herren deres Gud skal komme dere i hu, så dere skal bli frelst fra deres fiender.»
Goren løp foran med rop om å innta Jerusalem. Soldatene kom. Byen falt i jødenes hender.
–I Guds navn frigjør Jerusalem! Gå opp og lykke til, ropte Goren.
Så ble Gamlebyen og Tempelplassen inntatt til lyden av knitrende skuddsalver og shofarens høye lyd, som ifølge jødisk tankegang når helt opp til Gud.
Det var kampen for suverenitet i 1967. Men kampen er ikke slutt. Den fortsetter med krav om full suverenitet over Tempelplassen og Judea og Samaria.
Trump-planen
USAs president Donald J. Trump lanserte tirsdag 28. januar 2020 århundrets plan. Den la opp til at Israel fritt kunne annektere land i Judea og Samaria. Statsminister Benjamin Netanyahu ville gjøre det alt påfølgende helg, men ble stanset, trolig av Trumps rådgiver og svigersønn Jared Kushner. Så ble Trumps tilbud endret. Israel skulle få annektere 30 prosent av Judea og Samaria inklusive Jordandalen mot at PLO fikk 70 prosent av Løfteslandet til en egen PLO-stat. Netanyahu satte ny frist til 1. juli. Han ville ta det han fikk, selv om 70 prosent måtte gis opp. Det ble store protester fra nybyggere, ikke minst fra Nadia Matar og Yehudit Katsover som holdt tre dagers proteststand utenfor statsministerens kontor. Samlet førte alle protestene fra nybyggere, nølingen fra forsvarsminister Benny Gantz og koronapandemien til at fristen glapp og alt ble lagt på is til ukjent tid.
–Synes du det var en stor seier at Netanyahu ikke signerte Trump-planen som innebar at 70 prosent av Judea og Samaria ville gå til en PLO-stat?
–Vi er som du vet Suverenitetsbevegelsen. Det er vi som har fremmet suverenitet. Ironisk kom vi ut mot «århundrets avtale». Når vi snakker om suverenitet, er det noe helt annet. Noen forvrengte hele ideen om suverenitet ved å blande inn ideen om en palestina-arabisk stat. De prøvde å gi oss sukkertøy, men det var virkelig giftige søtsaker. Man kan ikke ha suverenitet over 30 prosent og så gi 70 prosent til en palestina-arabisk stat. Vi er veldig glad for at denne avtalen ikke ble gjennomført.
–Det vi ønsker av vår statsminister, er at han må få mot til å implementere kun de gode deler som er suverenitet over hele Israels land. Vi ønsker at han må få mot som de tidligere statsministrene Menachem Begin eller Levi Eshkol. De hadde også venner i Amerika som ikke var glade for det de gjorde, men de gjorde det fordi det tjente Israels interesser.
–Netanyahu ble valgt for å fremme suverenitet. Han har snakket om suverenitet i tre valgkampanjer og sagt at det var han som representerte suverenitet. Nå må han holde sine ord, så får han folket med seg. Holder han ikke ord, så vil mange, selv i Likud, slutte å stemme på ham.
Nadia Matar har det samme budskap til USAs president Donald J. Trump.
–Vi vet at du er en venn av Israel. Vi applauderte deg da du sa at landet Israel tilhører Israels folk, og at jødene har rett til de jødiske samfunn i Judea og Samaria. Så var det noen, vi tror ikke at det var deg, men noen i ditt team som i planen med ditt navn inkluderte en idé om en palestina-arabisk stat. Vi ber deg, Trump, om å revidere planen.
–Du trenger også å bli gjenvalgt snart, og vi ønsker at du skal bli gjenvalgt. Folk som støtter deg, er evangeliske, bibeltroende kristne som vet at dette landet tilhører kun det jødiske folk, og er mot en palestina-arabisk stat. For at du skal få fortsette som president, som vi ønsker, så gjør det som er godt. Du skal vite at Gud velsigner den som velsigner Israel. Velsignelse for Israel er suverenitet og helt sikkert ikke en palestina-arabisk stat, slo Matar fast.
–Ser du på utsettelsen av planen som en seier. Det var jo en liten gruppe som endret Amerikas plan?
–Seier vil det først bli når det blir suverenitet. Jeg liker ikke å feire før vi har det. Dette er et skritt i riktig retning. Seier er et altfor stort ord, sa Nadia Matar.
Langs murene
Politiet ga klar beskjed om veien videre etter at arrangementet var avsluttet og folket gikk fra Stefanusporten, langs Jerusalems murer. På den andre siden av veien er Oljeberget, Getsemane, Absaloms grav i Kedrondalen og oppe i bakken etter Davids by selve Møkkaporten. Innhyllet i nattemørket var det en liten strøm av mennesker. Politiet passet på og bevarte freden.
–Hvor mange politifolk var med for å passe på deltakerne i marsjen?
Politimannen forhørte seg.
–Rundt 30 politimenn, sa han.
Men det var kanskje politiet i blå skjorter. Kanskje var det flere om man regner med militærpolitiet i sine mørke uniformer og soldatene i de grønne uniformene.
Det er lang tradisjon for denne marsjen. Tillatelsen til å gå rundt Jerusalem er tilkjempet gjennom domsavgjørelser i Høyesterett. I Jerusalem, Judea og Samaria må man slåss om hvert ord. Hver centimeter av Løfteslandets hellige jord. Det kan ta år å vinne frem bare for å gå i en marsj. Det tok nesten 2000 år fra jødene ble ført ut av Jerusalem til de kom tilbake. Nå pågår kampen om suverenitet.
Kampen om Løfteslandet har sitt eget språk både av venn og fiende.
–Romerne forandret Jerusalems navn til Aelia Capitolina, forklarte Nadia Matar.
Romerne kalte også Judea og Samaria for Filistia (Palestina), etter Israels gamle fiender. Målet var at den bibelske og jødiske tilknytningen til landet skulle forsvinne med tiden og for alle tider.
–Dette er ikke Aelia Capitolina, men Jerusalem. Vi har med Israels flagg for å vise at dette ikke er Palestina. Til alle som forsøker å ødelegge oss, vil vi si: Vi er her, sa Nadia Matar.
Sammen med Yehudit Katsover venter Nadia Matar på suverenitet over hele landet.
