Av Vidar Norberg
(22.08.2020): Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen beklaget at det tok så lang tid før det norske samfunnet forsto belastningen da seks fiskere ble slaktet ned på Hopseidet under et kommandoraid av tropper fra to tyske ubåter den 6. mai 1945.
Forsvarsministeren talte lørdag på en 75-årsmarkering på Hopseidet. Det ble lagt ned krans på bautaen for de drepte.
–Jeg vil beklage at det har tatt så lang tid for det norske samfunnet å forstå og anerkjenne hvor belastende ettertiden har vært for dere som så brutalt ble frarøvet deres kjære her på Hopseidet, sa Frank Bakke-Jensen på Twitter.
Til stede på minnemarkeringen var både ordfører Alf Normann Hansen i Gamvik kommune og Sigurd Rafaelsen i Lebesby kommune. Det var også kransnedleggelse.
Tidligere på dagen var det en minnemarsj fra Hopseidet til minnebautaen. På ettermiddagen var det minnegudstjeneste i Hop kirke på Skjånes for inviterte gjester. Der var det også kransnedleggelse på gravstedet.
–Tragedien på Hopseidet var meningsløs, blottet for militær verdi. Enda mer meningsløs blir den av at alle visste at freden bare var noen dager unna. Tragedien på Hopseidet skulle komme til å definere konsekvensene av krigen for lokalbefolkningen, sa Bakke-Jensen ifølge NTB.
Øyenvitneskildring
Det var to tyske ubåter som landsatte kommandosoldater på hver side av Hopseidet. De gjennomførte et raid. Seks fiskere ble skutt og en mor ble voldtatt to dager før krigens slutt.
–Før disse avdelingene traff hverandre, ble de seks som var tatt til fange og hadde passert Pakkuselvdalen, samlet på et sted. To tyskere åpnet ild med maskinpistoler. Det var de samme to som tok de seks til fange. Jeg hørte en som ropte: «Skyt dokker sivile?» og alt gikk over i ynk og dødsralling, skrev Sigurd Fermann i tidsskriftet Gamle Gamvik i 1991.
–Vi var fremme ved de drepte, og det ble min jobb å identifisere dem. Den første som lå nærmest sjøen, var Harald Kristiansen. Så lå Einar Mikalsen. Deretter lå to som var så forslåtte at jeg ikke gjenkjente dem. Det viste seg å være Johan Mikalsen og Leonard Eriksen. Det så ut som om det var brukt geværkolbe på dem. Til slutt lå Reidar Karlsen og Henry Kristiansen. Sistnevnte var stukket i halsen.
Fermann skrev videre at det var aktivitet borte ved de døde. Det så ut som noe ble arrangert. Tyskerne hevdet senere at nordmennene døde i kamp. Fermann skrev at det var lagt kniver ved de myrdede slik at det skulle se ut som om det hadde vært kamp.
–«Arrangørene» hadde vært litt for ivrige. To av knivene var våre som de hadde hentet fra robåten vår. Et slikt grotesk spill mot fredelige mennesker som ikke ante hva kyniske drapsmenn kunne utrette, uhyrer i menneskeskikkelse. En krig vil alltid skape slike, skrev Sigurd Fermann fra Mehamn.
De skyldige ble aldri dømt for massakren.
Frank Bakke-Jensens tale
Vakre Hopseidet var åstedet for en av krigens siste tragedier. Tyske soldater ble landsatt fra en ubåt for å terrorisere sivilbefolkningen. Seks personer ble henrettet.En kvinne ble voldtatt foran øynene på barna.
Den 6. mai 1945 bredte fredsrusen seg i Europa. Alle visste at krigen var vunnet. Men her på Hopseidet utførte nazistenes soldater en siste ugjerning. Her gikk man freden i møte i sjokk – med frykt og sorg.
Bildene man er vant til å se fra frigjøringsdagen viser barn i spontane tog, med norske flagg. Her på Hopseidet lå de døde i påvente av gransking. Da 17. mai ble feiret i gledesrus i resten av landet, var det begravelse på Skjånes.
Ingen ble straffet for ugjerningen. Saken ble etterforsket – gjerningsmennenes forklaringer stemte ikke overens med de rettstekniske undersøkelsene. Likevel ble ingen straffet. Rettstatens prinsipper er grunnleggende for demokratiet – men kan være ubegripelige for ofrene.
Andre verdenskrig var en katastrofe, med et ufattelig omfang. Vi mennesker er ikke i stand til å ta inn over oss hva det betyr at så mange som 85 millioner mennesker ble tatt av dage. Et tall som er så stort at enkeltmenneskers skjebner virker ubetydelige. Men det er jo nettopp da vi må se individene. Erkjenne at hvert eneste liv som gikk tapt, var et liv som ble frarøvet en fremtid. Om vi overser individet blir vi kalde, ufølsomme og likegyldige. Alle er noens barn. Det er enkeltmennesker som er krigens ofre. Bare slik kan vi forstå.
Mens nyheten om det som skjedde på Hopseidet bredte seg i Finnmark som ringer i vann, var storsamfunnet og myndighetene opptatt av freden.
At myndighetene og samfunnet for øvrig ikke så ut til å ta tragedien på Hopseidet på alvor, gjorde at den ble del av et større bilde. Et bilde av at vår nordligste landsdel ikke fikk samme oppmerksomhet som resten. Myndighetenes manglende oppmerksomhet, forståelse og anerkjennelse, førte naturlig nok til avmakt og bitterhet.
Da skuddene stilnet i nitiden den morgenen for 75 år siden, etterlot de tyske soldatene seks drepte, en voldtatt kvinne og 17 farløse, traumatiserte barn. Fra myndighetene hørte de etterlatte lite, verken da saken ble henlagt eller da Vesttyske myndigheter etterforsket saken på nytt i 1960-årene. Det er ingen tvil om at det som skjedde her var en krigsforbrytelse. Eller at de offer de seks drepte ga for Norge, verken ble sett eller anerkjent. På vegne av regjeringen vil jeg beklage. Jeg vil beklage at det har tatt så lang tid for det norske samfunnet å forstå og anerkjenne hvor belastende ettertiden har vært for dere som så brutalt ble frarøvet deres kjære her på Hopseidet.
I dag kan krigen for mange virke fjern og langt borte. Vi samles her i dag i erkjennelsen av at den for andre fortsatt er nær, og smertefull. Mitt håp er at vi har lært av Hopseidet-tragedien og dens etterspill, slik at vi aldri igjen behandler ofrene for overgrep på en slik måte. At vi ser dem som har gitt alt. At vi som samfunn er mer sjenerøse, mer inkluderende og har større forståelse for dem som opplever noe av det mest grusomme: Å få sine nærmeste meningsløst revet vekk.
I dag er vi samlet her på vakre Hopseidet for å sørge, og for å minnes dem som falt her. I ærbødighet og takknemlighet lyser vi fred over deres minne:
Leonard Eriksen
Reidar Karlsen
Harald Kristiansen
Hans sønn Henry Kristiansen.
Einar Mikalsen
Hans sønn Johan Mikalsen
