Av Vidar Norberg
–Så vakker natur det er i Grense Jakobselv, skriver Solfrid og Bjørnar Pedersen etter en høsttur i den fraflyttede bygda.
Men bygda i dalføret der Grense Jakobselv renner ut i Varangerfjorden, har ikke alltid vært uten fastboende. Helt siden 1851 var det vært fast bosetting. Fraflyttingen kom på 1970-tallet. Heller ikke denne høsten blir det noen som starter opp i skolestua, men skolen står der fremdeles som et minnesmerke over tider som forsvant. Bygdelaget fikk skolen i 2005.
–I noen korte sommermåneder kommer de innfødte for å stelle hus og gårdstun. Det er egentlig her de ønsker å bo, etterkommere av bønder fra Østerdalen, Gudbrandsdalen og Trøndelag, skrev nå avdøde Olav Beddari i sin bok «Folk ved elvene» fra 2013.
Han skriver at det er gode muligheter for jordbruk og fedrift. I sin tid var grensebygda den største leverandør av melk i Sør-Varanger.
Grense Jakobselv har vært og er et strategisk viktig område. Elva er en 40 kilometer lang riksgrense mellom Norge og Russland. Her kan man fortsatt treffe på norske soldater som er på patrulje. Ti kilometer fra havet ligger Bjørnstad hvor det er en forlegning for grensevakten.
Grense Jakobselv har også et eget kirkebygg. Det var kong Oscar II av Sverige og Norge som bygget kapellet i 1869 for at den skulle være et vakttårn, et gudshus, som viste russerne at dette landet rundt Varangerfjorden tilhørte ham.
Norges eneste grense mot Russland er i Sør-Varanger kommune. Grensen var ved seneste måling 197,7 kilometer lang. Grensen følger elveleiene som endrer seg med tiden og kan derfor variere litt. To tredjedeler av grensen går langs Grense Jakobselv og Pasvikelva. Sistnevnte kommer fra Enaresjøen i Finland og renner ut Bøkfjorden.
Det er laks i Grense Jakobselv, og man kan kjøpe fiskekort.
–Hva er årsaken til at Grense Jakobselv ble avfolket?
–Noen sier at stedet ligger avsides. Dårlige og usikre kommunikasjoner, sier andre. Det blir også sagt at bilveien kom for sent, og når den endelig kom, føyk den igjen om vinteren. Veien var ingen god erstatning for lokalbåten som sluttet å gå. Under slike forhold var det vanskelig å være gårdbruker. Det ble umulig å sende melk til meieriet i Kirkenes. Etterhvert begynte folk å pakke sine saker for å dra. Kirketjener Hilja Johansen (Sotkajärvi) og laksefisker Juri Kåsereff var de siste som reiste, skrev Beddari.
Han påpekte at den nedslående utviklingen har en dypere årsak som sjelden eller aldri blir nevnt.
–Livet ble nemlig meget forandret etter krigen. I alle år var det livlig kontakt over grensen mellom dalens folk: nordmenn, finner, samer og karelere. Det var butikk på begge sider. Folk handlet varer der var mest gunstig. Ofte vasset kyrne over elva på beite, men kom som regel hjem om kvelden. Da Sovjetunionen annekterte Petsamo, måtte finske naboer forlate sine hjem og dalens østside ble øde og tom. Ikke lenge etterpå bygde russerne piggtrådgjerde langs grensen og Norge på sin side et nettinggjerde for å hindre at husdyr gikk over, skrev Olav Beddari.
