(SPISS): Norges Samemisjon står overfor et avgjørende veivalg når Landsmøtet holder sitt møte fra 2. til 4. oktober på Alta folkehøgskole.
Det store spørsmålet er om Samemisjonen skal gå inn i Sarepta og navnet Norges Samemisjon forsvinne for alltid, eller om Samemisjonen skal fortsette som en selvstendig konkurstruet organisasjon.
Den gamle organisasjonsmodellen er i ferd med å forvitre. De lokale foreningene forsvinner i Samemisjonen som i andre misjonslag. Dermed uteblir en vesentlig del av inntektene. Det er ikke lenger det samme grunnlaget for kretskontor med ansatte. En omorganisering er nødvendig om Samemisjonen skal kunne fortsette. Økonomien tillater ikke noe annet.
I debatten om omorganisering er det ganske usikkert om kretskontorer klarer å få økonomien på fote. Hittil er det ingen andre som har klart det, kanskje fordi det ikke har vært vekkelser. Finnmarksutvalget foreslår å legge ned kretskontorene og fraråder en fusjon med Sarepta. Kanskje burde Samemisjonen bli mer en teltmakerorganisasjon som drives av de brennende hjerter. Finnmarksrådet skriver i sitt forslag til ny struktur:
«Alle avdelinger (Radio DSF, kretser, lag m.m.) blir da helt frittstående avdelinger som selv står for driften sin både når det gjelder inntekter og kostander inkl. personellkostnader. De overfører sine gaver til det nye NSM. NSM sier opp alle ansatte snarest mulig og i god tid før årsskiftet og beholder bare daglig leder og de som er ansatt i de samiske strøk. Vi regner med at i fremtiden blir daglig lederstilling redusert betraktelig, ettersom dette blir en mindre organisasjon. Vi foreslår at faste eiendommer blir overlatt til lokale lag eller solgt.»
Det viktigste er at Samemisjonen får leve slik at den kan være en bibeltroende, forkynnende, evangelisk bevegelse. Samtidig må samisk identitet og språk være viktig for Samemisjonen som skal tjene samene. Her er det vel gamle Samemisjonen som har mest å fare med, fremfor Sarepta som blant annet har sitt virke i Spania.
Så lenge det er et samisk folk, er det også behov for samemisjon. Som alle andre mennesker har også samer behov for evangeliet. At det er en misjon som vil påta seg ansvar for arbeidet, er viktig, ikke minst i en etterkristen tid.
Man har de seneste år sett en oppblomstring av gammelt samisk hedenskap. Alt på 1990-tallet siden var det offerfett på offersteinen på Mortensens i Nesseby. Det er nå folk som ikke skammer seg over å stå frem og fortelle at de ofrer fiskehoder for å få mer fisk. Og de tror tilsynelatende på det. Overtrua er ikke utdødd.
Selv om joik er blitt akseptert og populært, er det delte meninger om det. Det er fortsatt folk som tror at joik er fra djevelen. Slik oppsummerte en eldre, troende, samisk kvinne det:
–Jeg må si at det er hedenskap. Ingen får lov til å joike i mitt hjem.
De fleste samer er i Troms og Finnmark. En del av samene, i alle fall de eldre, har det noen vil kalle en gammeldags kristentro. De står ofte nært læstadianismen i sin utøvelse, forkynnelse og form. Dette er noe som Samemisjonen må være seg bevisst. Det har vært forsøk med modernisering av kristentroen i Finnmark. Det har endt med at «den nye tids misjonærer» pakket og dro sørover. Man får håpe at dette ikke skjer med Samemisjonen.
Det er blant samer en levende tro. Ikke bare på kirkesamlinger, men også i hjemmene. Det er gode kristne som lever ut sitt kristenliv i hverdagen. De er vitner om Kristus i lokalmiljøet.
For den som er interessert i Samemisjons litt nyere historie, kan det være en opplevelse å lese Alf Kristian Tellefsens bok «Fra filippaepler til Finnmarksvidda». Historiene er fra rundt 60-tallet da skuteren ble tatt i bruk, til tiden da Samemisjonens nærradiomaster ble reist på fjellet i Finnmark. Memoarboken forteller også en sterk innsats fra Flekkerøy helt sør i Norge som har kommet samene og Finnmark til gode. Slik innsats lagt utenfor Finnmark er fortsatt viktig om Samemisjonen skal lykkes i sitt kall og oppdrag. Boken er en meget vakker og trosstyrkene fortelling om Guds arbeid gjennom Samemisjonen.
Norges Samemisjon har hatt godvilje og offervilje siden Samemisjonen så dagens lys i 1888. Det vil nok bli sorg og vemod om Norges Samemisjon blir nedlagt eller forsvinner som egen organisasjon.
Den som har gått på dørene i fiskeværet og solgt juleheftet «Samenes Venn», kan saktens spørre om det blir jul uten. Det blir det helt sikkert. Men Finnmark blir ikke det samme uten Norges Samemisjonen. Samemisjonen er i seg selv et fint stykke Finnmark.
Man får kneppe hendene og be til Gud: –La Norges Samemisjon få leve!
