Av Geir Adelsten Iversen, stortingsrepresentant for Senterpartiet i Finnmark
På kanten av ishavet ligger Dønnesfjord på Sørøya. Friskere og renere vann finnes ikke. Det er ingen andre anlegg i nærheten. Likevel rammes oppdrettsanlegg av den smittsomme virussykdommen ILA. Det har skjedd før og det skjer nå igjen. 2,3 millioner laks er rammet, dette representerer ca 10 millioner kilo, det vil si et tap på ca 600 mill kroner ved en kilopris på kroner 60.
Vi kan konkludere med at ILA ikke er påført anlegget av eksterne faktorer, men som noe som helt ut skyldes driftsmåten ved intensivt oppdrett. Vi skjønner at kortsiktig sparing ved bruk av billig teknologi fra tiden for det «gamle grå seterstellet» ikke kan fortsette. Dette er budskapet fra en veterinær som i Dag & Tid 28 juni 2020 kommenterte situasjonen i oppdrett.
Bård Meek Hansen skriver at oppdrettet langs kysten skaper direkte og indirekte vekst. Det kan selvsagt ikke benektes. Imidlertid kan man ikke være fornøyd med at næringsutviklingen stopper der. Vi må innse at åpne merder er avleggs oppdrettssystem som ikke bare gir sykdommer, lus og sårskader i merdene – ofte i strid med Dyrevelferdsloven – men som også fortrenger lokalbefolkningens villaksefiske og det viktige kyst- og fjordfisket
Det er en lang rekke tekniske forbedringer som skriker etter å bli gjennomført og som sikrer ikke kun oppdretterne men også fjord- og kystfiskerne levelige forhold. En må innse at åpne merder som desimerer kysttorsk- og rekebestander er et akterutseilt system.
Om tiden noen sinne blir moden for et nytt steg fremover, ja så er det nå: Det er en næring som høster «superprofitt» og den må nå lære at den skal ta utgiftene med driften selv:
«Beregninger fra SSB viser at oppdrettsnæringen i Norge tjente 27 milliarder på gratis bruk av norske fjorder i 2016. Regnestykket er satt sammen av tidligere SSB-forsker Mads Greaker, som har sett på hvor mye høyere avkastning oppdretterne har hatt, enn de fire prosentene økonomene regner som normal inntjening i næringslivet. Oppdretternes eksklusive tilgang til å drive fiskeoppdrett i fjordene skaper en helt ekstraordinær profitt» (VG 1. juni 2018).
Det er dette beløp (27 milliarder kroner) som norske oppdrettsanlegg subsidieres med, takket være at statsråden dropper «polluter-pay-prinsippet» for oppdrettsnæringen. Dette forhold sementerer næringen i en teknisk «urtilstand» som blokkerer teknologiske nyvinninger.
En samtale med medeier i et firma som planlegger lukket anlegg i Nordland, som har opplegg for tørking av avføring fra laksen for pakking og senere salg som jordforbedringsmiddel – har overbevist meg om at tregheten i innovasjoner og manglende overgang til lukkede anlegg er forårsaket av denne gedigne subsidiering. Fjernes subsidiering og konsesjonsplikt for lukkede anlegg vil næringen snart gå framover med stormskritt.
Dette er også Senterpartiets fiskeripolitikk jf. SPs langtidsprogram 2017-21 (s. 22): Vi skal «– Fjerne konsesjon for produksjonsmetoder i havbruksnæringen som ikke påvirker det ytre miljøet negativt, som oppdrettsanlegg på land og lukkede anlegg til sjøs.».
Artikelen er sakset fra Kyst og Fjord uten forespørsel