Av Vidar Norberg
Norge ble onsdag kveld den 17. juni 2020 valgt inn i FNs sikkerhetsråd fra den såkalte Vestgruppen med 130 stemmer. Irland kom også inn med 128. Canada måtte skuffet erkjenne at 108 stemmer ikke var nok til en plass i Sikkerhetsrådet.
Alt i oktober kan Norge møte som observatør før landet starter på sin to år lange periode i Sikkerhetsrådet. Det er 20 år siden sist Norge var med. 13 års valgkamp som har gitt resultater. Utenriksdepartementet har siden 2016 brukt nesten 30 millioner kroner på valgkampen. Gleden er nok størst hos politikere og diplomater som nå øyner nye muligheter.
FNs sikkerhetsråd består av 15 medlemmer. USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina er faste medlemmer og har vetorett. De ti andre landene velges inn av FNs generalforsamling for to år.
Norge ønsker å være på A-laget med stormakter. Men Norge har hverken størrelse eller styrke til å spille en selvstendig rolle. Det er grunn til å frykte at Norges rolle i FNs sikkerhetsråd blir den samme som en værhanes oppgave. Å peke dit vinden blåser.
Norge har i mange år forsøkt å delta i stormaktspolitikken. Den norske brekkstangen har vært Oslo-avtalene. Det har vist seg at det myndigheter kaller for «en stat for to folk» i Det hellige land, har vært en sammenhengende fiasko i over 20 år. Underveis har det vært et par intifadaer, eller som Yasser Arafat kalte det, «jihad for fred», som har krevd mange menneskeliv under palestina-arabiske terroraksjoner fra PLO-kontrollerte områder i Judea og Samaria. I tillegg er Gazastripen et utskytningsfelt for muslimske raketter mot sivile byer langs Israels kyst. Alle demokratiske valg er avlyst både i Ramallah og Gaza by. Fremdeles har Norge formannskapet i giverlandskomiteen som samler inn penger til prosjektet «Oslo-prosessen». Det har sine fordeler for norsk diplomati. Norge får en klapp på skulderen i de stores selskap for å samle inn penger til for lengst døde Oslo-avtaler. Den som har aller minst godt i vente fra norsk diplomati, er Israel. Norge er jo kjent for antisemittiske lover både på 1800-tallet og 1900-tallet. Under krigen var det mange som ble nazister. Jødehatet har sin plass i den norske folkesjelen. Det stikker av og til sitt heslige ansikt frem. Men det er noe man helst ikke snakker om.
Israels FN-ambassadør Danny Danon sa til Jerusalem Post at Israel er skuffet over at Canada ikke fikk en plass i FNs sikkerhetsråd.
–Vi har gode relasjoner også med Irland og Norge, men vi kan ikke sammenligne det med våre forbindelser til Canada, sa Danon til Jerusalem Post den 19. juni.
Det er ventet at spørsmålet om anneksjon av deler av Judea, Samaria og Jordandalen snart kommer opp i Sikkerhetsrådet. Danon sier at de nye medlemmene ikke får noen innflytelse ettersom de ikke begynner i Sikkerhetsrådet før 2021.
Enkelte frykter at Norge vil bruke sin innflytelse for å fremme PLOs interesser i Sikkerhetsrådet.
Det blir vel bare artig å se hvordan Norge kommer til å kjempe mot diktatur og undertrykkelse i Kina, Nord-Korea og Iran for å nevne noen stater. Kanskje Norges representant i Sikkerhetsrådet vil se nærmere på landene som deltar i krigføringen i Syria og Libya, for ikke å snakke om opprettelsen av en kurdisk stat. Det er nok tvilsomt at Norge foretar seg noe vesentlig om da ikke vinden skulle blåse den veien.
Norge har under Høyres ledere utviklet et negativt forhold til stormakten Russland. Restriksjonene mot handel og normalt og samkvem over grensene er til dels strammet til. Russland har selv påpekt at forholdet mellom Norge og Russland ikke er så godt. Men Norge, som ikke vil eller kan betale for sitt eget forsvar, skjuler seg ennå bak USAs dalende stjerne som supermakt. Regjeringen har ikke en gang penger til å stasjonere et forsvarshelikopter i Kirkenes, men stormaktspolitikk vil regjeringen være med på. På mange måter kan man si at Norge er som jenta bak porten som kaster stein og er trygg innenfor den vestlige innhegningen. Så lenge det varer.
Verden er full av konflikter mellom mennesker og stater. Norge forsøker å spille en meklerrolle mellom folkene. Men i spørsmålet om tvangssammenslåing av Troms og Finnmark viste stortingsflertallet en jernhanske mot den norske befolkningen i Finnmark. Regjeringen hadde ingen respekt for en folkeavstemning som viste at 87 prosent av folket sa nei til tvangssammenslåingen. Det var makta som rådde. Norske politikere kan kanskje like å mekle mellom andre folk og stammer, men på hjemmebane har ikke Stortinget noe å vise til. Hadde tvangssammenslåingen skjedd i et annet land, kunne det kanskje endt med væpnet konflikt og en ny stat eller tostatsløsning.
Selvsagt vil Norge forsvare menneskerettighetene. I andre land. I Norge kan barnevernet uten lov og dom rykke inn til private familier og røve med seg barna, om foreldre ikke skulle oppfattes som til enhver tid politisk korrekte. Dette minner ikke mye om en stat med rettssikkerhet, men mer om barbari. Myndighetene kan påberope seg at det er fagpersonell som står bak. Men når det gjelder barnerøveri i norske hjem, er de vel ikke bedre enn medisinmenn i hvilken som helst bush.
Norge kunne kanskje hatt en rolle å spille i verden om landet hadde bygget på de kristne grunnverdier som nasjonen ble tuftet på. Det betyr ansvarlighet overfor både Gud og mennesker. Men i dag er Norge et pluralistisk land, blant de første til å hive seg på stadig nye trender. Homofili og miljø er den nye religionen, fosterdrap er alt gamle verdier som holdes høyt i hevd. Det er derfor ikke godt å si hva som kan komme ut av to år for Norge i FNs sikkerhetsråd. Med sin styrke og makt kommer Norge neppe langt. Men som en trendrytter kan Norge kanskje gnelle og svinge som en værhane etter det gode selskap. Norge hadde nok vært bedre stilt ved å vokte sine egne saker.
Kong David hadde et mektig rike. Kanskje bør Norge lytte til den store konges visdomsord i Salme 131, 1:
«Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og underlige for meg.»
