Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): Jeg er inne i en periode hvor jeg har vært plaget av forskjellige sykdommer. Særlig den siste uke har vært tøff, men jeg er oppegående. Men når jeg tenker på den høytid vi har vært inne i nå, pinsen, så blir jeg fylt med en indre glede.
Jeg måtte finne frem en bok av Stanley Jones som jeg kjøpte i en bokhandel i Vardø på slutten av 1960-tallet. DEN HELLLIGE ÅND OG VI. Jeg tror jeg kan si at denne boka skulle bli en av de bøkene som fikk mest betydning for meg utenom Bibelen.
Det stod en liten notis i bladet For Fattig og Rik i 1973 som jeg har tatt vare på:
«Den kjente misjonæren og forfatteren E. Stanley Jones døde 25. januar på Clara Swain sykehuset i Barelly i Barelly, India. Han var 89 år gammel, og helt til i fjor var han i aktiv tjeneste. De aller siste månedene av sitt liv var han bundet til rullestol på grunn av hjerneblødning. E. Stanley Jones besøkte ved flere anledninger Norge, og hans bøker er spredt i store opplag også her. De som fikk anledning til å høre ham, vil neppe glemme det sterke åndelige inntrykk som fulgte hans forkynnelse. Han var en veileder til et sunt kristenliv, og en hellighetsforkynner av Guds nåde, og en mann tent i brann av Den Hellige Ånd.»
Jeg har lyst til å dele noen sitat fra boken hans: «En kunne ha sagt til disippelflokken som holdt seg inne bak lukkede dører, etter at Jesus var stått opp fra de døde, at det var ingenting å være redd for. Men det ville ikke ha fått dem ut. Det var bare en måte å få dem ut på, og det var å høyne deres liv på en slik måte at deres indre kraft kunne ta kampen opp mot de ytre forhold. Pinsen gav dem den tilstrekkelige kraften. Deretter kunne intet stanse dem. Frykten forsvant som dugg for solen. De brøt ut fra den øvre salen, som hadde huset deres frykt, og de stod fram med det glade og gode budskap. De smilte til fattigdommen, frydet seg under piskeslag, jublet over sine ydmykelser, sang i fengslet ved middnattstid, utfordret døden og gav alle mennesker overalt del i det overstrømmede livet de hadde mottatt. Gud hadde utrustet dem til alt de skulle møte, og derfor hadde de tilstrekkelig åndskraft.»
Jeg avslutter med noen linjer helt på slutten av boken, der han skriver om glede. Et sted sier han:
«Jeg synes det er herlig å være en kristen.» Litt lenger ute sier han: «Ordet ”glede” går igjen i Det nye testamente, ja, en kan nesten si at Det nye testamentes måte er å frelse ved glede. Det var en glede som fortærte de mindre kjødets gleder. De ble likegyldige i lyset av denne nye glede. Klemens av Alexandria kunne utbryte: Den Hellige Ånd er en glad Ånd.»
Jeg kan ikke skryte av at jeg har hatt en stor og sterk pinseopplevelse, selv om jeg har gleden av å be i tunger, og noen ganger har delt noen tunger i en forsamling. Men det var en gang på 1970-tallet jeg måtte bo på et loft på Kiberg bedehus, for det var for dårlig vær til at jeg kunne reise de fire kilometerne til der mine svigerforeldre bodde.
Der på det loftet fyrte jeg i en stor ovn, så massevis av fluer våknet til live fra dvalen. Der hadde jeg og god tid til å be. Det var under ei slik bønnestund at Den Hellige Ånd gjorde et ord fra Bibelen så veldig stort og levende for meg, at den opplevelsen er tindrende klar for meg ennå cirka 50 år senere. Jeg reiste videre til Båtsfjord med ny stor frimodighet og glede. Ordet var dette:
«Og han viste meg en elv med livsens vann, som rant klar som krystall, ut fra Guds og Lammets trone.»(Joh Åp, 22,1)
