–Jeg husker 17. mai i Mehamn etter krigen. Vi gikk i tog mellom brakkeflakene. Pelle Tande satt på en lastebil og spilte trekkspill sammen med en mann som spilte på gitar. Det var musikken, forteller Janne-Karin Norberg (81) som nå bor på Geilo.
–Vi fikk julebrød med rosiner og ost. Drikken var kakao. Datidens «samfunnshus» lå i Vevikhalsen.
Det var også konkurranser for barna. Premien var en blyant, gjerne en fargeblyant. Det var svære ting etter krigen. Det var også gratis kino for barna.
–Det var bare noen få som hadde ordentlig flagg. Men det var mange som hadde tegnet papirflagg på skolen. Så kom vind og regn og flaggene forsvant, minnes Janne-Karin Norberg som den gang het Henriksen til etternavn. Foreldrene var Knut og Evelyn Henriksen. Evelyn var gamvikværing og Knut mehamnværing.
I 1946 begynte Janne-Karin Henriksen på skolen i Mehamn. Da var hun sju år gammel.
Kontrast
Det var stor kontrast mellom 17. mai i Mehamn og tvangsevakueringen den 6. november 1944. Da satte tyske soldater fyr på det aller meste i Mehamn, og folk tok med seg noen saker om bord og ble tvangsevakuert sørover.
–Jeg husker det godt. Vi forsøkte også å rømme til fjells. Men min tante skulle føde. Det var vanskelig på fjellet. Karene hentet en vogn fra Mehamn og dro Karen Nygård Pedersen ned til Mehamn hvor evakueringsbåten skulle føre oss av sted.
Så kom den tyske brannkommandoen som skulle svi av huset ved Mehamnelv bru i dalen.
–Soldaten sa vi fikk noen minutter til å hente ut saker. Sa vi måtte ta symaskinen som vi kunne få bruk for etter krigen. Så snudde han seg bort en liten stund. Lenge var det ikke for det var offiserer som fulgte med fra avstand. Soldaten tømte parafinlampene på puter og møbler og tente på. Etter kort tid sto huset i full fyr. Han sa at han selv hadde familie i Tyskland.
Noen spesielle inntrykk ble det på veien fra Dalen og ut mot dampskipskaia på Hamnneset og evekueringsbåten.
–Jeg husker vi gikk forbi et hus om sto i brann. Flammene åt seg opp etter gardinene. Der hang en nydelig kjole som var sydd til jul, og jeg så den brenne opp.
–De får ny kjole til jul, trøstet mor Evelyn meg.
–Langs veien i Mehamn lå det kyr som var skutt. Noen rautet fryktelig. Husker at jeg så rett inn i øynene på en ku da øynene brast og den døde. Den dag i dag er det vanskelig å se dyrene i øynene.
Far Knut hadde laget møbler av bjørk. De var virkelig fine. Det var plassert i Svartbrakka inne i Dalen. Norberg forteller at det var flere som hadde gjemt unna tingene der, for de trodde ikke at alt ville bli brent. Men det brant godt.
–Vi får nye når krigen er over, trøstet mor.
Lang reise
–På hurtigrutekaia kom vi oss om bord i evakueringsbåten. Alle mennene lå på lasteluka. Under var det sprengstoff. Siden min far Knut måtte ligge ute, fikk han den eneste dyna vi hadde med.
–Min mor Evelyn var gravid og syk. Hun fikk lugar. Maten var «kornet biff».
–Tante Karen skulle føde under båtturen. Jordmor var en myndig dame. Hun gikk opp til kapteinen på skipet. Han stoppet skipet så Karen fikk føde. De hadde vansker med å finne ut om barnet Astrid var født i Mehamn eller i Honningsvåg.
–Da vi kom til Tromsø, måtte vi i dusjen for å avluses. Kvinner og menn adskilt. Siden bar det til flyktningeleiren i Melhus. Jeg husker at det var lite mat. Jeg så en jente som hadde en pølse. Selv gapte jeg og tygde når jeg så henne spise. Jeg var bare fem år den gangen.
De evakuerte fra Finnmark ble transportert videre og spredt for alle vinder. Norberg husker at familien ble sendt i kuvogner til Fredrikstad. De voksne følte at det var nedverdigende, og hun kjente selv denne følelsen.
–De voksne forsøkte hele tiden å skjerme oss. Men det var fælt, minnes Norberg.
Fredrikstad
–I Fredrikstad kom vi først til Marie Kjølberg og familien. De var vennlige folk, og jeg korresponderte med henne i mange år etter krigen. Senere flyttet vi til ingeniør Mathiesen. De hadde et stort flott hus og en ekstra leilighet som vi fikk bo i. Den hadde bad, dusj og vannklosett. Det var en moderne leilighet.
Janne-Karins søster, Hill Henriksen, ble født tre måneder for tidlig på et katolsk sykehus i Fredrikstad. Nonnene sto ved sengen og ba til Gud om at barnet måtte overleve den tidlige fødselen. Det gjorde Hill som senere kalte seg for Hilde Henriksen. Hun døde i Sverige i fjor.
I Sør-Norge fikk Janne-Karin Norberg et sterkt møte med elektrisitet for første gang. Hun stakk fingrene i stikkontakten og ble kastet bortover av støtet.
–Fredrikstad Telegrafverk hadde arbeid til far Knut som hadde erfaring fra Televerket. Han kom hjem i uniform.
Familien kunne blitt i Fredrikstad, men spesielt mor Evelyn var ivrig etter å reise nordover, selv om det ikke var lovlig. Dessuten fikk far Knut en telefonoppringning og løfte om et godt betalt arbeid i Televerket dersom han kom nordover igjen.
Livet i fiskeværet
I 1946 var tvangsevakuerte finnmarkinger begynt å komme tilbake fra Sør-Norge til Finnmark som skulle gjenoppbygges. Et av minnene var bakeriet.
–Bakeren i Mehamn het Skjølberg. Han hadde en ovn med et ovnsrør i det fri. Bakebordet var en fjøl på noen kasser. Han var den eneste som fikk mel og kunne bake brød. Det var stor stas når hvetemelet kom, minnes Norberg.
–Etterkrigsåret var en fin tid. Folk var glade og hjalp hverandre. Alle var like og tilhørte arbeiderklassen.
–Jeg husker at far hadde spikret en jigge, det var en vogn med to hjul og styrestav. Jeg satt i jiggen. Plutselig slapp tante Judith (f. Johansen) styreskaftet, og vognen bikket ned. Hun skyndte seg til en kø foran Ditlevsens butikk. Det var kommet garn, og det ville alle ha.
Det var vanlig å stå i kø under krigen.
–Min bestemor Ragna Johansen fra Gamvik var evakuert til Oslo. En gang så hun en lang kø og gikk straks inn i den. Da hun endelig kom frem til butikken, var det Vinmonopolet. Ragna Johansen var avoldskvinne.
Mens familien Henriksen hadde bad med vannklosett og dusj i Fredrikstad, ble det andre boller i Mehamn.
–Det var en treseters utedo i fjæra.
Fint liv
Janne-Karin Norberg husker stuebordet med en silkesjal som duk. Det sto i brakka. Siden leide familien leilighet i Karl Ditlevsens butikk.
–Jeg kan huske vårt første måltid. Det var restemat i en stekepanne som ble satt på en fjøl på et lite bord. Der var også en parafinlampe. Far fikk den ene kniven og mor den ene skjeen fordi hun delte ut maten. De spiste av steikepanna. Hill og jeg spiste sammen på et lokk og brukte fingrene.
–Du verden, så godt vi har det, sa mor.
Da ble stemningen lys.
–Etter hvert fikk vi nytt hus på Hamnneset i Mehamn som Magnus Wiik var med på å sette opp. Rolf Martinsens hest dro flyttelasset til det nye huset. En katt fulgte etter oss og ble værende. Den fikk navne Gusse.
De tre venninnene Janne-Karin Norberg (f. Henriksen), Britt Elvebø (f. Olsen) og Else Lassesen (f. Bertheussen) vokste sammen opp på Hamnneset. Et av minnene var saunakveldene på lørdag som gikk på omgang. Norberg beskriver etterkrigstiden som en god tid.
Nå er det kun Janne-Karin Norberg som lever av venninnene.
