Av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen
(06.05.2020): I dag er det 75 år siden de grusomme hendelsene på Hopseidet. Jeg hadde egentlig planlagt å skulle delta på markeringen sammen med dere. De rådende omstendighetene har dessverre gjort det umulig. Jeg kan imidlertid forsikre dere om at jeg kommer til Hopseidet. Minnene om det som skjedde skal markeres på en skikkelig måte.
Andre verdenskrig var ufattelig brutal og grusom. Nazismen la til grunn at noen mennesker var mer verdt enn andre, og var en ideologi helt uten menneskeverd. Det var også en total krig, der sivile led i et omfang vi aldri har sett, verken før eller siden. Man regner med at opp mot 85 millioner mennesker mistet livet under krigen.
Tallene er ikke til å fatte. Omfanget av krigen, redslene og lidelsene var så enormt at det kunne være vanskelig å se individet. Det blir nærmest noe upersonlig ved det; vi er ikke utrustet til å omfavne så mange mennesker mentalt. Derfor er det nettopp individene vi må se. For å forstå andre verdenskrig må vi anerkjenne enkeltmenneskets historie og opplevelser.
I mai 1945 hadde Øst-Finnmark vært fritt i mer enn et halvt år allerede. Som eneste del av Norge, var området befridd av våre sovjetiske allierte. Hitler hadde som dere vet beordret tvangsevakuering og den brente jords taktikk. Finnmark og Nord-Troms var sprengt og brent. Nazistene hadde beordret sivilbefolkningen sørover. Men tusenvis av tapre finnmarkinger trosset Hitlers ordrer, og ble igjen i gammer og huler. 6. mai 1945 var fredsgleden i ferd med å spre seg i det ganske land, også i Finnmark. Veien til fred virket uunngåelig.
Bak de sovjetiske styrkene ankom i november 1944 norske soldater fra 2. Bergkompani. De ble etterfulgt av soldater fra Polititroppene i Sverige etter årsskiftet. I mellomtiden ble enda flere rekruttert lokalt. Disse soldatene inkluderte tidligere mannskaper fra Alta bataljon, og ferske vernepliktige til Varanger bataljon. Til sammen var det likevel ikke mer enn 3.000 norske soldater i Finnmark i maidagene 1945. De hadde ansvaret for området mellom de sovjetiske og tyske styrkene, mellom Tana bru og Lyngen.
Hopseidet hadde vært i en særstilling denne vinteren på grunn av beliggenheten. Mange flyktninger ble fraktet over eidet på tur fra Laksefjord til Øst-Finnmark. Norske soldater hadde etablert seg i et fjøs som stod igjen. Lokalbefolkningen var vant til å bidra der de kunne. I begynnelsen av mai 1945 var det et lite samfunn på Hopseidet. Modige kvinner, menn og barn som hadde unndratt seg nazistenes tvangsevakuering. Trosset Hitlers ordre. Når en liten patrulje fra de norske styrkene ba om hjelp til vakthold på Hopseidet var de sivile straks villige. Som så mange andre steder langs Finnmarks-kysten den våren var det sivile som bistod med vakt. De sivile var i det hele tatt uvurderlige ressurser med sin inngående kjennskap til lokale forhold.
Det var to grunner til at sivile ble bedt om hjelp. Den første var at 3.000 norske soldater hadde ansvar for et område på størrelse med Danmark. Et område som i tillegg var minelagt, nærmest uframkommelig og uten infrastruktur. Den andre grunnen til at sivile ble bedt om hjelp var nazistenes herjinger.
Den tyske marinen gjennomførte en lang rekke operasjoner langs kysten. Det vanlige var at de gjennomførte strandhugg, og terroriserte og tvang med seg sivilbefolkningen. Disse raidene ble utført med hurtiggående båter. Dette innebar at angrepene kunne komme hvor som helst, når som helst. I begynnelsen av desember 1944 ble det for eksempel åpnet ild mot en gamme hvor sivile hadde søkt tilflukt i Laksefjord. Blant dem flere kvinner og barm. En kvinne døde i angrepet. Derfor var det tvingende nødvendig at sivilbefolkningen bistod med vakt og varsling.
6. mai 1945 gjorde tyske soldater strandhugg på Hopseidet. De sivile fikk ordre om å legge fra seg de få våpnene de hadde fått, og ta av seg uniformseffektene. Alle måtte forstå at freden var nær, og man forventet derfor at tyskerne var kommet for å overgi seg. Men for sikkerhets skyld ville man ikke at sivile skulle kunne risikere å havne i kryssilden.
De tyske soldatene tok seks av de sivile mennene til fange, før de henrettet dem i kaldt blod. En av kvinnene ble voldtatt foran barna sine.
Denne gangen etterlot de tyske soldatene seks drepte nordmenn, en voldtatt kvinne og 17 farløse, traumatiserte barn.
Tragedien på Hopseidet var meningsløs, blottet for militær verdi. Enda mer meningsløs blir den av at alle visste at freden bare var noen dager unna. Tragedien på Hopseidet skulle komme til å definere konsekvensene av krigen for lokalbefolkningen.
En norsk kaptein meldte om angrepet til London dagen etter: «Det er en krigsforbrytelse av groveste slag. Det rår panikkstemning blandt folket som frykter nye angrep.» Lokalbefolkningen på Hopseidet gikk freden i møte med redsel og sorg.
8. mai 1945 kom freden til Norge. På Hopseidet var man ennå i sjokk. 17. mai 1945 er omtalt som tidenes nasjonaldagsfeiring. På Hopseidet var det begravelse.
Etter hvert ble de etterlatte, lokalbefolkningen og stadig flere finnmarkinger, som ringer i vann, kjent med saken. At myndighetene ikke så ut til å ta den på alvor, gjorde at den ble en del av et større bilde. Det som ble oppfattet som likegyldighet førte til at sorgen med tiden ble til avmakt og bitterhet.
Saken ble riktig nok etterforsket av norske myndigheter, og på ny i 1960-årene av de Vesttyske. Men begge gangene ble saken henlagt og ingen ble dømt. De involverte soldatene hevdet at de skjøt i selvforsvar. Deres forklaringer stemmer ikke overens med de rettstekniske undersøkelsene som ble foretatt i 1945. I ettertid er det åpenbart at de tyske soldatenes handlinger må karakteriseres som en krigsforbrytelse.
I dag, 75 år etter at disse grusomme hendelsene fant sted, må vi også erkjenne at de offer de seks drepte ga for Norge, for oss, ikke ble verken sett eller anerkjent av myndighetene.
Jeg håper at hendelsene på Hopseidet vil sette varige spor hos myndighetene og øvrighetspersoner i alle lag, fra bygd til by og hovedstad. Slik at vi aldri mer behandler ofrene for overgrep på en slik måte. At vi ser dem som har gitt alt. At vi som samfunn er mer sjenerøse, mer inkluderende og har større forståelse for dem som opplever noe av det mest grusomme; det å få sine nærmeste meningsløst revet vekk i en ren terrorhandling uten noen militær verdi, bare dager før freden.
I dag, 75 år siden tragedien på Hopseidet, skal vi minnes de seks som så brutalt ble tatt fra oss:
Einar Mikalsen og hans sønn Johan Mikalsen, Leonard Eriksen, Reidar Karlsen, Harald Kristiansen og hans sønn Henry Kristiansen.
Vi lyser fred over deres minne.
