Av Vidar Norberg
Det er ikke mange mennesker som går i land på Gunnarnes. Få fremmede søker Rolvsøy en høstdag på begynnelsen av 1980-tallet. Men det er et unntak. En predikant.
Den kalde vinden blåser over stedet. Gatelysene kaster sitt gule skjær over veien til den spredte bebyggelsen. En plakat er stiftet opp med tegnestifter på en lysstolpe. Vind og høstvær har ikke ennå revet den bort. Der står det. Den indre Sjømannsmisjonen. Med tykk tusj står det skrevet at Leif Akselsen taler. Velkommen til møte.
Hvor han talte på Gunnarnes, er det vel knapt noen som husker i dag. Men det var trolig et husmøte. Kanskje hos et eldre ektepar eller en enke som tok imot omreisende predikanter.
Leif Akselsen var ingen fremmed blant kristne i Finnmark. Han reiste land og strand rundt i Finnmark for å forkynne Guds ord. Alltid med det samme mottoet «Ha tro til Gud» sådde han Ordet i menneskers hjerte. Ordet om frelse i Jesus Kristus og evig liv. Kanskje var mange av dem som hørte ham, alt frelst. Da ble møtet en oppbyggelig stund til trøst i kristenlivet. «Ha tro til Gud». Tro på at mennesker skulle finne Ham, Mesteren selv.
Det er ikke så rart at plakaten om hans møte var stiftet på en stolpe på Gunnarnes. Dit kommer man ikke med bil og uten anstrengelser. Rolvsøy er et vakkert øyrike for seg selv i Måsøy kommune. Man må nesten ha et kall for å reise dit. Misjonens regulativer gjør det heller ikke lønnsomt, men en sjel er verdt mer enn hele verden. Leif Akselsen reiste dit med båt.
Et kall
Da Kjell Hagen skrev boken til Den indre Sjømannsmisjonens hundreårsjubileet, ble det et kapittel som fikk overskriften «De fikk et kall». En av dem var Leif Akselsen.
Han vokste opp i den lille bygda Brenngam, et velegnet sted for litt jordbruk og fiske i Laksefjorden. Det ligger vakkert til mellom Kifjord og Dyfjord. Bygda og familien Akselsen har også tidligere hatt det Jesus kaller for «menneskefiskere» som har gått av sted med Ordet om Gud.
For Leif Akselsen startet arbeidsdagen som fisker, bygningssnekker, livsforsikringsagent og bestyrer av et møbellager før han i 1961 ble heltidsarbeider i Den indre Sjømannsmisjonen, på folkemunne ofte kalt bare «Indre Sjø».
Det sies at det ikke er mange prester som dør i Finnmark, i alle fall ikke om de kommer sørfra. Det gjorde de fleste i gamle dager. Forfatteren Kjell Hagen gjør et poeng av at Leif Akselsen valgte å bli i Finnmark.
–Man må nesten være født her nordpå for å kunne leve med de store avstandene. Folk sydfra stusser når jeg snakker om 50 mil som en snarsvipp. Om vinteren bruker jeg fly. Ellers er det å sette seg i bilen, fortalte Akselsen i 1979, noen år etter at han sluttet som bestyrer på fiskarheimen i Båtsfjord.
I Båtsfjord
Den indre Sjømannsmisjonens fiskarheimer langs den værharde finnmarkskysten var som skarpe blinkende fyrlys for mennesker på livets hav. På fiskarheimene kunne en fisker få et rom, en god middag, kaffe, aviser og hygge eller kanskje finne sin viv. Men den egentlige drivkraft var nok at DISM tilbød et budskap om frelse til mennesker på livets hav.
Alt i 1961 ble Leif Akselsen tilknyttet fiskarheimen i Båtsfjord. Et ærverdig gammelt hus fra før krigens dager. Båtsfjord ble ikke brent av tyskerne som hastig flyktet for Den røde armé i 1944. Fiskarheimen Havly hadde sin naturlige plass i fiskeværet Båtsfjord som ligger inne i en fjord i ly av brottsjøene fra det fiskerike Østhavet.
–Leifs første tjeneste sammen med sin første kone, Alvilde, ble på Havly i Båtsfjord. Der fikk han litt etter litt lagt om driften, og hans hustru ble husmor. Forkynnelsen av Guds Ord som liv og evangelium har alltid gått hånd i hånd med praktiske gjøremål. Deres holdning var aldri å være likegyldige, men alltid ha pågangsmot i tjenesten. Det står skrevet hos Es. 57, 10: «På din lange ferd blev du trett; allikevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny kraft i din hånd; derfor blev du ikke svak,» skrev tidligere sogneprest Olav Berg Lyngmo i årsmeldingen 2010 eller bladet for Den indre Sjømannsmisjon Finnmark Krets i 2010.
Arbeid i Honningsvåg
Lyngmo forteller at han ble kjent med Leif Akselsen i 1981. Det var en tid preget av sviktende fiskerier, fraflytting og nedgangstider. Akselsen ble anmodet om å påta seg bestyrerstillingen, og i 1982 ble han direktør for virksomheten ved Fiskarheimen Havly i Honningsvåg. Der ble han i ni år, to år etter oppnådd aldersgrense.
Havly i Honningsvåg var ikke en helt vanlig fiskarheim. Til denne verdens nordligste øy kommer fortsatt hurtigrutene og har lang liggetid. Det er endestasjon for de mest eksotiske cruiseskip. Og til Magerøya kom alt fra gående til syklende og traktorkjørere fra store deler av verden for å sette en eller annen rekord for å ha gjort reisen til Nordkapp. Derfor drev Havly også en slags hotellvirksomhet.
Fiskarheimen kunne kanskje ikke mønstre den storkapital fra misjonsfolket som de nye hotellene skaffet seg i bank og børs. Men Leif Akselsen gikk i gang med en omfattende modernisering av blant annet hotellrom. Det ble boret, banket og saget. Rom etter rom ble fornyet og fasilitetene utbedret. Akselsen var kjent som en mann som fikk penger i kassen. Selv de minste kroner fra kaffesalg forvaltet han ærlig for misjonens sak.
–Han var opplært til nøysomhet fra barnsben av for å få endene til å møtes. Dette kunne Havly i Honningsvåg høste fordelene av, skrev Lyngmo.
Lørdag den 14. januar 1989 meldte Finmarksposten i Honningsvåg: «Stopp» i svart og hvitt over hele forsiden. Avisen skrev i en pressemelding at de var insolvent med en gjeld på 1,6 millioner kroner og gamle maskiner som trengte til en fornyelse. Avisen var bare et speilbilde av det som kom til å skje også med Havly noen år senere.
I denne foreløpige siste utgaven av Finmarksposten lød den siste møteannonsen:
Havly
Søndag 16/1 kl. 18.00: Møte ved Tormod Jenssen og Leif Akselsen. Kollekt. Velkommen.
Den eldre predikanten Tormod Jenssen reiste seg en gang opp og kom med sitt vitnesbyrd i møtesalen på Havly og leste: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Joh. 1, 9). Det var predikantens erfaring fra et langt liv med Jesus.
Tormod Jenssen hadde også sin gange i Havly når det var møter. Han var en godt likt predikant blant folk i Indremisjonsselskapet og bodde i gamle dager på bedehuset i Honningsvåg. Han arbeidet i kirken, og han var i Santalmisjonen. Hans vitnesbyrd en søndag kveld på Havly Honningsvåg kan nok fortelle om dette fyrlyset eller forkynnelsen der.
Havly var et sted hvor man kunne finne bibel eller testamente i nattbordets skrivebord. Der var kristelige bøker, for eksempel om predikanten Teodor Trulsens nære liv med Gud.
Det var et slikt åndelig hjem på veien Leif Akselsen drev.
Menneskekjær
Leif Akselsen var også en menneskevenn med glimt i øyet om man kan bruke et slikt uttrykk. En gang på 1980-tallet fikk han en ung arbeidsløs kristen i sitt brød. Den unge mannen ble satt til det meste, alt fra å skjenke kaffe til å feie sentralfyren. Det var alltid nok å gjøre på et slikt hotell eller fiskarheim. En gang hendte det at den unge mannen hadde tatt noen «søringsjenter» eller bibelskoleelever med seg på en guidet tur i Honningsvåg. Fiskarheimens stengetid ble ikke overholdt. Det hjalp ikke å ringe på dørklokken. Døren ble ikke åpnet. En fortvilt situasjon. Men natten var lys, stillasene bak huset sto der. Den unge mannen klatret opp. Fant et toalettvindu som var åpent, og klarte så vidt å bykse seg inn og ned på gulvet. Neste morgen var han flidd og fin på plass som vanlig. Akselsen hadde kanskje ventet på en forklaring som ikke kom og kunne ikke dy seg.
–Du, hvordan kom du deg inn, spurte Akselsen med et nysgjerrig glimt i øye.
Det ble med det!
En annen gang kom han på kaia for å hente predikanten Willy Gryting som hadde sin reiseveske med seg.
–Har du øl i den, spurte Akselsen.
Leif Akselsen var en mann det var hyggelig å møte, spesielt for en finnmarking på reise. En gang traff han en av dem i Ålesund. Det ble middag på Havly og spasertur i byen før predikant og den reisende tok farvel.
–Han ble på Havly i ni år. Det ble to år etter oppnådd aldersgrense. Leif er nevenyttig og flink person på flere områder. Han utførte selv utbedringsarbeid og fikk snudd driften fra konkurs til overskudd, skrev Lyngmo.
Kretssekretæren
Leif Akselsen var ikke bare bestyrer og direktør. Han var også kretssekretær i Indre Sjø i Finnmark. Basen hadde han i Kvenvik i Alta sammen med sin andre kone Anne Sofie. Hun var også hans sjåfør da synet ble dårlig.
Da Akselsen fylte 90 år i 2020, skrev Hjalmar Løvli en vennehilsen i kretsbladet. Han fortalte om husverten som også kunne brette servietter slik at kaffebordet så riktig stilig ut.
Han skrev om sin prekentur med Akselsen. Det var ikke bare Nordens ytterste øyer som Stjernøy som fikk besøk. De besøkte også de samiske bygdene Masi og Kautokeino. Han pleide også å synge. En av hans sanger var «Hejmme i himlen skal ingen mer gråte». Det var den sangen han sang ved Anne Sofies båre ni måneder tidligere.
–Før neste ukes tur ut til Stjernøy var vi innom diverse institusjoner i Kåfjord, Vertshuset i Bossekop, Betania og Talvik. For Leif var nok samværet på Betania ganske spesielt. Det ble et møte med både beboere og betjening her hvor Leifs far fikk ånde ut mange år tidligere.
I beretningen forteller Løvli om «tilfeldig» skyss med skyssambulansebåten til Pollen til Tor Mikkola og hans hus. Fire voksne og fem barn samlet seg i stua til sang, Guds ord og bønn. Lørdag og søndag var det møte hos Nanna Mikkelsen, en trofast søster som var nærmere hundre enn 90 år. Så var det til Øst-Finnmark og hjemmet i Auster-Tana, Båtsfjord og Tana bru.
Leif Akselsen huskes også som en loddselger.
–Når Akselsen ikke var ute på en av sine lange møtereiser, kunne han av og til treffes på Samvirkelaget som loddselger, skrev Kjell Hagen.
Han kunne sitte ved et bord på butikken med loddblokka. Ofte ulastelig antrukket i dress. Akselsen sa at det skapte tillit. Tillit var kanskje også viktig. For loddboken er ikke bare blitt benyttet for å samle penger inn til misjonen. Enkelte har også benyttet den for å komme i kontakt med mennesker, få en sjanse til kanskje å fortelle om Jesu frelsesverk, Hans død på korset og oppstandelse som gjelder alle mennesker.
Kretssekretæren gav ut sin årsmelding for Den indre Sjømannsmisjon, Finnmark krets som et lite blad. Det må kunne kalles allsidig. Stoff om arbeidet i Finnmark, andakter, men også bilder og tekst fra Bibelens land Israel når det var for hånden.
Han har nok også vært en dyktig annonseselger. For annonsespaltene fyltes opp av kraftlag, sparebank, rørlegger, blomsterforretning, malingsbutikk, kommune og hotell for å nevne noe. Og så oppfordring til å bli abonnent på Trygg Havn, misjonsblad for Kyst-Norge.
Julemessen drev han også. Samlet inn varer og solgte. Alt til misjonen.
–Leif Akselsen og Anne Sofie var glade givere. Jeg besøkte dem i Kvenvik en kveld. Før vi var ferdig, sa kona at de måtte gi penger til misjonen. De fant frem offergaven, fortalte en predikant som har gode minner om ekteparet.
I 2011 var Akselsen i Alta 89 år gammel og listetopp for et Kristent Samlingsparti. Han ble førstesideoppslag i Finnmark Dagblad i Hammerfest. Bakgrunnen var at avisen inviterte leserne til å stemme på sin ordfører eller fylkesordførerfavoritt. Etter at 700 stemmer kom inn, hadde ikke Akselsen fått en eneste stemme. Avisen skrev at Leif Th. Akselsen ikke var vokst opp med PC og internett. Han drev heller ikke valgkamp på sosiale medier, slik mange andre politikere gjør. Finnmark Dagblad gjorde et poeng av at den spreke pensjonisten ikke en gang hadde vært inne og stemt på seg selv, slik Høyres ordfører kandidat Håkon Bysheim i Karasjok hadde gjort. Men det spørs om ikke Akselsen likevel nådde ut med sitt budskap i FDs førstesideoppslag. Leif Akselsen var like frimodig og uredd. For han hadde et budskap likevel og forsvarte de bibelske sannheter. Han var tidlig ute mot homofilibølgen.
Ha tro til Gud
I intervjuet med Kjell Hagen fortalte Leif Akselsen sine tanker da han i 1979 fikk spørsmål om hvordan situasjonen er for Den indre Sjømannsmisjonen i Finnmark.
–Interessen er ganske god. Hver gang jeg byr frem en loddbok, sier folk: «Ja, Den indre Sjømannsmisjon skal vi støtte.» Misjonen har et godt renommé. Men de kristne flokkene er ikke så store, det skal mye til å komme opp i en forsamling på 30 personer. Om jeg kan få gi uttrykk for mitt høyeste ønske, så er det at mange i Finnmark må bli vunnet for Gud. Det vil også bety vekst og fremgang for misjonen, sa kretssekretæren.
Hjalmar Løvli forteller fra predikantturen med Akselsen i 2010 at de på Nyvoll var opptatt av kallet til å føre stafettpinnen videre slik at evangeliet kan forkynnes videre i Finnmark.
Indre Sjø har hatt lange tradisjoner i Honningsvåg. Den indre Sjømannsmisjonens fiskarheim startet i 1928. Etter krigen med brenningen gikk DISM i gang med gjenoppbyggingen. I 1961 sto Havly ferdig. Herfra drev DISM også vanlig kristen møtevirksomhet i tillegg til virksomheten for fiskere og overnattingstilbud. Men båtene, fiskeriene og samfunnet endret seg etter hvert ganske mye. Sekulariseringen økte. Terje Cock Svane skrev at i 1998 ble driften lagt ned og bygningen Havly solgt. I dag er gamle Havly pusset opp til et moderne hotell og ligger ute for salg. Prisen er 18.500.000 kroner.
Også den Herrens tjener som sådde ved alle vann, ble en gammel mann og mett av dage etter en lang og tro tjeneste for sin Herre Jesus Kristus. I årsmeldingen for 2010, skrev Akselsen blant annet:
–Fortsett kjære dere være med i bønn for Finnmark krets. Jeg makter ikke stort mere. Det trengs en som kan overta ansvaret her. Kjærlig hilsen Leif Akselsen.
Han livsmotto var fra Markus 11, 22: «Ha tro til Gud!»
Han hadde tro til Gud!
Leif Theodor Akselsen døde i 1. februar 2016.
—
Finnmarkshilsen har tidligere stilt spørsmålet hvor ble det av predikantene. Har du en predikanthistorie så kontakt Finnmarkshilsen@gmail.com.
