Vidar Norberg
Topptrente soldater i Varangerbataljonen sto klar til å møte Nazi-Tysklands styrker som overfalt Norge den 9. april 1940. Men de fleste i Varangerbataljonen ble sendt hjem etter at Norge kapitulerte 10. juni. Da var ikke nazistene kommet lenger enn til Troms.
En times tid før midnatt den 8. april ble ukjente fartøyer observert i innseilingen til Oslofjorden. Vaktbåten «Pol III» ble angrepet av en tysk torpedobåt. Kaptein Leif Welding Olsen ble drept. Det eneste som sto i veien for tyskerne, var den gamle utrangerte festningen Oscarsborg. Den besluttsomme oberst Birger Eriksen tok ansvaret på sine egne skuldre og senket den 9. april krysseren Blücher med gamle torpedoer. Adolf Hitlers forsøk på å overrumple Norge og ta kong Haakon og regjeringen til fange under operasjon «Weserübung» var stanset opp. Konge og regjering fikk tid til å flykte til Elverum og Hamar og etter hvert helt til Tromsø.
I de fem andre byene Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik lyktes marineoperasjonen.
Dårlig utrustede norske soldater kjempet mot en moderne tysk krigshær. 25. april ville britene ut av Sør-Norge. 5. mai var kampene over. Nå gjensto kampen om Narvik hvor de allierte hadde krigslykken med seg og tok over den 28. mai. Men de allierte bestemte seg tre dager tidligere for å ofre Narvik til fordel for vestfronten med Frankrike som sto for fall. General Otto Ruge demobiliserte de norske styrkene slik at de unngikk tysk fangenskap.
Den 7. juni gikk Norges konge, kronprins og deler av regjeringen om bord i en britisk kysser og seilte til England. Nå var Norge på tyske hender, selv om tyske tropper ikke var kommet lenger nord enn til Troms.
–Den 10. juni signerte oberstløytnant Rangvald Roscher Nielsen i 6. divisjon Nord-Norge kapitulasjonspapirene i Trondheim. Det var et dokument som har vært omstridt fordi det kan tolkes på to måter, som en total kapitulasjon hvor Norge som stat la ned våpnene, eller det kan tolkes som at dette bare gjaldt norske styrker i okkuperte områder, skrev journalist Pål A. Berg i bladet «Fritt Norge» som ble utgitt av Forsvarets Forum, Krigsinvalideforbundet og krigsveteranorganisasjonene i samarbeid med Forsvaret, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Regjeringens frigjøringskomité i 1995.
Varangerbataljonen
I sine notater skrev nå avdøde Andreas Andersen fra Mehamn om opplevelsene fra Varangerbataljonen våren 1940. De kom aldri i kamp og ble heller ikke sent til Bjerkvik.
–I 1939 og 1940 ble jeg innkalt til militærtjeneste. Det var jo krig mellom Finland og Russland, og så 8. april med tyskerne. Jeg var inne i 6–7 måneder. Det var ikke mange fra Mehamn. Vi ble holdt igjen i 3–4 uker etter at Norge hadde kapitulert. Varangerbataljonen hadde da Norges best trente krigere. Vi hadde alle slags vinterøvelser og var i snøhus, skrev Andersen.
–Da vi skulle reise sørover til Bjerkvik og ventet på konvoiene, var det mange koner som kom til soldatene. Min kone Otelie kom til Vestre Jakobselv der vi var. Det var flyalarm et par ganger da hun var på reise, så det kunne gått galt. Det var mange tyske fly i aktivitet.
–Det var mange som ikke tålte påkjenningene, da vi skulle i krig med slipte bajonetter. Noen ble syk på sinnet. Jeg tok det som det var, men siden jeg var blitt en bekjennende kristen var det store problemer om det ble trefninger. Jeg kunne jo ikke skyte forbi, eller la være å bruke bajonetten. Det ville gå utover de andre. Jeg var stadig i bønn om at vi måtte slippe å reise eller komme i kamp her i Varanger, som så ut til å bli kampområdet. Så lagde det seg slik at vi ble holdt igjen. Altabataljonen var med i kampen i Bjerkvik, skrev Andreas Andersen.
Han skrev også at det var snakk om at de skulle inn i den tyske hær mot Russland. Nazistene ville det, men så ble det så mye sabotasje sørpå at tyskerne ikke var sikre på nordmennene.
Nyborgmoen
I tidsskriftet «Gamle Gamvik» 1987 fra Gamvik Museums og Historielag skrev også nå avdøde Hildor Bye om da de fikk høre at Norge var besatt helt opp til Narvik. Han spurtet fra på ski fra Nesseby opp til troppen som var på øvelse. De satte raskt kursen tilbake mot Nyborgmoen. Dit kom også de andre kompaniene inn.
En annen Mehamn-væring som var inne vi Varangerbataljonen og fikk børe kapitulasjonsmeldingen sammen med Bye, var Tormod Bjørkli. Han ble senere kontorsjef på Trygve Nissen i Mehamn og bestyrer på Trygve Nissen i Kjøllefjord. Bjørkli ble også kjent for sitt arbeid i Indremisjonsselskapet og var en av pådriverne for Indremisjonsselskapets leirsted på Kildesli.
Da soldatene kom fra øvelse og til Nyborgmoen, var beskjeden klar.
–Me skal slåss til siste mann. Kp. 2 skal være i forreste linje, sa oberstløytnant OS i sin tordentale. Han var øverstkommanderende.
Hildor Bye skrev at forreste linje ble Vadsø. Det var uvær og mye snø. Veien var stengt så lokalbåten «Alta» ble rekvirert til Grotinak. Neste dag ble de innkvartert på skolen, og skarpe skudd ble utlevert.
–Alle vet hvordan det gikk, så jeg slutter her.
–Selv om det ble mange gode minner og vennskap oss soldater mellom, så ble det mange mindre hyggelige minner etter 9. april 1940. Men det aller tristeste minnet er at Norge gav opp kampen, og at vi topptrimmete soldater fra Varangerbataljonen ikke fikk løsne et skudd – men det var vel det beste. Vi kunne reise hjem, men følte oss som slagne hunder. Hele Varangerbataljonen var gått i oppløsning.
Tyskerne overtok
–Det ble plukket ut noen få fra hver tropp til en tropp som skulle utgjøre «vakttjeneste» til det passet «Herrefolket» å overta. De to stakkarene fra Gamvik som måtte stå igjen og se på at kameratene reiste, var 541 Ruben Johansen og 1083 Hildor Bye. Vi fikk benevnelsen «grensepoliti».
–En dag, langt ute i juni satt vi på trammen og slappet av i solen. Bak oss hang geværene våre på rad og rekke på knaggene på veggen. All skarp ammunisjon var innlevert og opptalt. Ikke et skudd manglet. Da plutselig kommer en sort bil, skinnende blank bil og stopper på oppstillingsplassen vår. Sjåføren spretter ut og åpner døren. Ut kommer en tysk offiser i full mundur, slår hælene sammen og gjør hitlerhilsen. Vi, alle som én, hadde bly i baken. Ingen reiste seg og besvarte hilsenen, heldigvis. En norsk offiser tok seg av gjestene. Vi var fri og kunne reise hjem. Det var ingen glad sang og intet lystig eller muntert humør vestover Austhavet. Vemodig, skrev Hildor Bye i Gamle Gamvik.
Kilder:
Andreas Andersens notater,
Hildor Bye i Gamle Gamvik 1987
Pål A. Berg, Fritt Norge, 1995
Alf R. Jacobsen, Krysseren Blücher
2. verdenskrig, HVEM HVA HVOR