Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): «Må Han selv, fredens Herre, gi dere fred, alltid og på alle måter! Herren være med dere alle!» 2. Tess. 3, 16
«Han selv». Et uttrykk som ofte og med rette er brukt om Jesus. Han kan kalles det fremfor noen andre. Fremfor konger, fyrster, presidenter eller andre med makt og berømmelse. Jesus er «den første og den siste» og «den levende». Herren, Frelseren, giveren og «fredsfyrsten».
Enten det gjelder spørsmål om livet, om forholdet til Gud og til medmennesker, om Bibelen, sannheten, Guds vilje, må vi vende oss til Ham. Den Allvitende, Den sanne og mektige. «Han selv» fremfor noen.
Iblant er det slik også i samfunnet. Når vi skal ha hjelp, undersøke noe, få det pålitelige svar, spør vi etter «han selv». Den ansvarlige, lederen eller myndighets-personen. «Er han til stede?» Får vi ikke møte den som kan gi det rette og forpliktende svar, blir vi ikke hjulpet.
Hver gang vi ber, oppsøker vi «Han selv», Jesus Kristus. Du vender deg til Den allmektige i tillit og takk. Han hører, gir nåde, råd og hjelp. Ingen har slik myndighet og makt og er i stand til å oppfylle alle sine løfter. Derfor skal ingen ha slik ære og takk, som «Han selv», Jesus Kristus.
Og han kalles «fredens Herre». Det har alltid vært ufredens herrer i verden. Slike som har skapt konflikter, satt i gang og holdt oppe kamper mellom personer, folk og nasjoner. «Krig og rykter om krig» skal det være, sa Jesus. Ufredens ånd og herrer er mange og er i verden til alle tider.
Jesus er «fredens Herre». Han er fredens kilde, fredens stifter og fredens forkynner. Ja, Han er selv «fredens evangelium». Jesus både oppretter freden og gir den. Han har tilveiebrakt fred ved forsoningen. «Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred.» (Jes. 53, 5) På korset skapte Han fred med Gud. Som det står i Kol. 1, 20: – «ved Ham forlike (Gud) alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors.» Derfor sier Skriften: «Han er vår fred». (Ef. 2, 14)
Ved Jesus blir freden virkelig, reell og nær. For Han har selv skapt den ved sitt hellige liv og sin soningsdød. Derfor kan det forkynnes som i Rom. 5, 1: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» Jesus fjernet fiendskapet og opprettet fred med Gud. Det er selve frelsesgjerningen. Dette er det grunnleggende. Den store fredsslutning som skjedde på Golgata. Her ble det fullbrakt, ordnet for alltid, for alle!
I dette skriftord uttrykkes også ønsket om at «fredens Herre» må «gi dere fred». Det er ikke kun et fint apostolisk ønske. Men det ønsker «Han selv», Jesus, at vi skal ha Hans fred, både som grunnlag og tilstand. «Min fred gir jeg dere», sa Han til sine. Får Hans fred råde, skaper det hvile, ro og trygghet. Da har vi både basisen og Guds-forholdet i orden.
Freden med Gud brakte frelsen i orden. Med den følger også «Guds fred» i hjerte. Det er den ubeskrivelige glede og hvile som «overgår all forstand». Og som «skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.» Fil. 4, 7.
Freden kommer fra Jesus. Han både vil og kan gi oss den. Det er en «Guds fred», som bringer sann glede og hvile. Med den får vi det både rett og godt. Da sier vi med takk og undring: «Du som freden meg forkynner. Du en frelser, jeg en synder. Du med amen, jeg med bønn. Du med nåden, jeg med skammen – Å, hvor vi dog passer sammen. Du velsignede Guds Sønn». (Christian Richardt 1880)
Jesus gir oss fred «alltid og på alle måter». For Han vil ikke
at vi bare skal ha Hans fred stundevis og delvis. Men Han vil vi skal ha den når som helst og hvor som helst, helt og konstant. «Alltid og på alle måter!», som det er sagt her i 2. Tess. 3, 16. Han gir ikke sin fred bare i spesielle situasjoner eller kun på en måte. Vi skal få ha Hans fred med oss i livets mange forskjellige tilstander, i lette dager og i tunge tider, sorg som i glede. For denne freden har sin årsak i det Jesus er, har gjort og gitt, og i løftet om at Han som er med «alle dager», er den samme i alle tider.
Dette er den «fred på jorden» som ble forkynt av «en himmelsk hærskare» da Jesus ble født. Og da Han gjorde sitt inntog i Jerusalem, sang folkemengden: «Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høyeste.» Freden er der Jesus er, i himmelen og på jorden. «Å dype fred og stille ro. Han selv vil i mitt hjerte bo.»
Da Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, skjedde det med den gamle jødiske hilsen: «Fred være med dere!» «Shalom». Han kom med fred til dem i deres frykt og sorg. De fikk igjen se og høre «fredens Herre». Det ga styrke for troen og ny frimodighet. Og de ble glade, «da de så Herren.»
Jesus sa til slutt i sin avskjedstale: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg.» (Joh.16, 33) Det er Hans ønske og gave også for oss alle!
Oppstandelsens morgen
Oppstandelsens morgen opprunnet.
Det kan vi for alltid forkynne.
For Jesus seg selv åpenbarte,
var levende blant dem og talte.
De fant ikke Herren i graven,
men selv kom Han til dem i haven.
Sann glede og håp hos dem fødtes,
da de og den oppstandne møttes.
Guddommelig påskedags morgen,
tar brodden fra døden og sorgen.
Den viser Hans fullkomne seier
som hver Kristus-troende eier.
Han vant over dødsmaktens velde.
Hans seier for evig skal gjelde.
Det levende håpet må bringes
til avskjed for livet det ringes!
Axel Remme
Ennå
Ennå vil du meg forkynne
om din store kjærlighet.
Ennå får jeg slik begynne:
høre dine bud om fred.
Du som håpets ord har sagt
med ditt rop: «Det er fullbrakt.»
Får jeg ennå til deg komme
med min bønn om nåde ny?
Jeg så ulik gode, fromme,
må med mangel til deg ty.
Aldri er din gunst fortjent,
men jeg tror ditt ord er ment.
Jesus, se oss når vi strider,
ennå om så ganske smått.
Mange i vår verden lider,
ennå lite delt har fått.
Gi oss mer ditt ømme sinn!
Om ditt forbilde påminn!
La nå hjertene beredes
ennå for din kjærlighet.
Våre tanker alltid ledes
ved din Ånd og gode fred.
Fredens Herre, Jesus kjær:
Vær oss nådig, vær oss nær!
Axel Remme
Berg meg, Frelser
Verden står imot det beste,
trassig avvises Guds ord.
Den er bundet til det verste:
vantroens fornekter-kor.
Blind, forvillet i sitt mørke
og på avveier så brakt,
at den driver i det tørke
som hvert avvist kall har skapt.
Ser du at det etterlater
håpløshetens mørke angst?
Den som Kristus-troen hater,
gjør det onde til sin fangst.
Vil du finne sannhets lykke
og bli reddet her og hist,
må du Skriften til deg trykke,
tro på Herren, Jesus Krist.
Frels meg, Jesus, fra den fare
å bli styrt av verdens makt!
Hold meg i den frelste skare,
berget ved din rednings akt!
Axel Remme
