(27.03.2020): Justisminister Monica Mæland har terget på seg det meste av Nord-Norge med sine uoverveide uttalelser, skriver Ságat på lederplass.
Mens landet er midt oppe i en alvorlig krise, tillater Mæland seg å betvile lovligheten av lokale tiltak som kommunene har iverksatt for å beskytte sine innbyggere mot et helseskadelig og potensielt dødelig virus.
Flere kommuner har innført såkalt søringkarantene og andre midlertidige restriksjoner for å skjerme egne beboere. Man kan selvsagt alltids diskutere hensiktsmessigheten av de ulike tiltak, men det må være hevet over enhver tvil at de lokale myndigheter har full adgang til å sikre sine innbyggere i den rådende situasjonen.
Mye av problemet er at nasjonale myndigheter i den tidlige fase av utbruddet først var preget av likegyldighet og dernest av panikk. Fortsatt sliter man med å innse at behovet for tiltak er forskjellig i ulike deler av landet. Her har Norge mye å lære av for eksempel Finland.
Vår nabo i sørøst beslutta nylig å isolere Helsinki-området i tre uker fremover. I denne tida vil det ikke være mulig å foreta inn- og utreise til/fra den finske hovedstaden. Årsaken er at coronaproblemet er størst her.
Også Norge burde ha tidlig forstått at den smittebefengte Oslo-gryta burde være en egen, strengt regulert smittevernsone. Da kunne man på et tidlig stadium effektivt ha redusert smittespredninga til resten av landet.
I stedet for å gjøre de nasjonale tiltakene mer målretta og ikke minst fleksible for lokale tilpasninger, skulle hele landet behandles nøyaktig likt. Dette sjøl om situasjonen er ganske forskjellig rundt omkring. Det som er riktig i Oslo, kan være helt galt i Finnmark, og vice versa.
Bare et par skrekkens eksempler: For to uker sider var E6 stengt i Tanadalen på grunn av rasfare ved Leavvajohka. Veien ble da skilta med omkjøring på finsk side av Tanaelva. Men når man da kom tilbake til Norge, enten ved Utsjok eller Karigasniemi, ble man ilagt to ukes karantene fordi man hadde vært på «reise» i utlandet.
Også hytteforbudet rammer folk i Sápmi, som i motsetning til byfolk er vant til å leve i naturen. Staten forbyr overnatting på fritidseiendom utenom bostedskommunen. Her lar sentralmakta formyndermentaliteten råde, i stedet for å la kommunene styre dette.
Kommunene har oversikt og lokalkunnskap, og må være best skikka til å håndtere dette.