(18.02.2020): Gjennom diverse lovendringer etter årtusenskiftet har den offentlige forvaltninga langt på vei overtatt funksjonen til justis- og rettsinstansene i samfunnet. Både statlig og kommunal forvaltning er blitt tildelt myndighet til å økonomisk straffe antatte regelbrudd, skriver Sagat på lederplass.
Døgnmulkt, overtredelsesgebyrer med videre er blitt en stadig større del av det offentlige maktapparatet mot enkeltmennesker og bedrifter i samfunnet. Det er en akselererende utvikling hvor regjeringer av ulik politisk kulør stadig presenterer nye forslag til lovreguleringer med formål å styrke den offentlige byråkratiet og svekke den allmenne rettssikkerheten.
Norges grunnlov legger opp til en tredeling av den offentlige makt og myndighet i landet: Stortinget som lovgiver, kongen/regjeringa som utøver, og domstolene som dømmende makt. Maktfordelingsprinsippet er således basert på at regler skal lages, iverksettes og kontrolleres av tre selvstendige statsmakter.
De siste årtier har Norge i stadig større utstrekning distansert seg fra det som skulle være den grunnleggende maktfordeling i samfunnet. De offentlige forvaltningsorganene opptrer stadig oftere i den kombinerte rollen som part, anklager, dommer og bøddel i et stadig bredere spekter av forvaltningssaker.
I et demokratisk rettssamfunn er det et fundamentalt prinsipp at straff for regelbrudd skal utmåles av en uavhengig domstol, gjerne på bakgrunn av en nøytral og objektiv etterforskning og tiltalebeslutning utført av partsuavhengige instanser (politi og påtalemyndighet). Og samtidig skal enhver anses som uskyldig, inntil det motsatte blir erkjent eller bevist uten rimelig tvil.
Norge har derimot valgt den motsatte vei, hvor forvaltninga får overta oppgaver som naturlig fortsatt burde vært ivaretatt av justisetatene og domstolene. Samtidig snus rettssikkerheten på hodet, man anses som skyldig inntil det motsatte er bevist.
Til overmål medfører det nye systemet at den instans som ilegger mulkt, gebyr og andre bøter, sjøl får beholde den økonomiske «gevinsten» av straffen. Altså et direkte incitament for å bøtelegge flest mulig. Stortinget bør innse at Norge er på ville veier her.