Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): Disiplene i følge med Jesus ble ikke mottatt i en by i Samaria fordi de hadde sitt ansikt vendt mot Jerusalem. Dette kan godt tas som et bilde på Jesu etterfølgere i verden i dag. De har sitt ansikt vendt mot himmelen og blir så visst heller ikke alltid så godt mottatt.
Det koster noe å være en Jesu etterfølger (det koster ikke noe å være religiøs). Jesus la så visst heller ikke skjul på dette overfor dem som ville følge Ham da Han gikk her nede. Han lokket ikke til seg tilhengere på falske premisser.
Men på tross av motgang, lidelse og tortur velger likevel tusener av mennesker fremdeles denne veien. Hvorfor? Ja, dette kan vel neppe gis et fullgodt svar på med få ord. Det beste er vel å sitere sangstrofen: Det kan ei forklares, det må blott erfares hvor salig det er hos Jesus.
«Og det skjedde da det led mot tiden da Han skulle opptas, da vendte Han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit. Han sendte bud foran seg. De dro av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for Ham. Men der ville de ikke ta imot Ham, fordi Hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da disiplene Hans, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? Men Han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de dro til en annen by. Mens de gikk videre på veien, sa en til Ham: Jeg vil følge deg hvor du så går! Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Men til en annen sa Han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far. Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike. Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme. Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» Luk. 9, 51–62