Av Einar J. Asbjørnsen, leder for utmark i FeFo
Regjeringens forslag om stenging av sjølaksefiske i ulike deler av Norge, bør ikke realiseres lengst nord i landet.
Klima- og miljødepartementet mener at det må vurderes å forby sjølaksefiske i områder med små og sårbare laksebestander for fem år av gangen. Bakgrunnen er at Miljødirektoratet i tiden som kommer skal gjennomføre hovedrevisjon av reguleringen av fiske etter laks, sjøørret og røye i sjø og elv.
Av tre årsaker bør ikke Finnmarkseiendommen være det første stedet man setter sjølaksefiskere på land.
For det første har vi, med unntak av de siste nyhetene om Tanaelva, generelt sett gode bestander av laks i Finnmark. Fangstene i både sjø og elv viser at 2019 var tilnærmet normalår, selv om det for enkelte av elvene var større variasjon enn normalt.
Det andre, men veldig viktige; sjølaksefiske på Finnmarkseiendommen er en rettighet bare finnmarkingene har. Det er attåtnæring og kultur, ikke minst sjøsamisk kultur. Disse rettighetene er nedfelt i Finnmarksloven og skal ivaretas spesielt av FeFo.
For det tredje: Dersom sjølaksefisket skal begrenses, må det gjøres med utgangspunkt i de eksisterende rettighetene til laksefisket. Det vil si at de med sterkest rettigheter (kommunens innbyggere) er de som sist skal begrenses, mens de tilreisende må reguleres først.
FeFo er, som forvalter av jakt, fiske og areal, opptatt av å praktisere mest mulig bærekraftig forvaltning. Vår vurdering er at vårt sjølaksefiske, innenfor dagens rammer gitt av myndighetene, ikke utgjør noen trussel mot villaksbestandene på Finnmarkseiendommen.
I 2019 var det 258 sjølaksefiskere på Finnmarkseiendommen sine lakseplasser. Deres fiskerettigheter skal, i motsetning til de som fisker på privat grunn sine rettigheter, ivaretas gjennom Finnmarksloven.
Vår sjøsamiske kultur og tradisjon er mer utsatt enn villaksbestanden i seg selv, og må heller stimuleres framfor å begrenses.