Brev fra Jerusalem
(06.11.2019): Mandolinene spiller en av sine siste melodier på Chen Cafe i den travle Jaffa-gaten i Jerusalem. I 41 år har Fredi Ben-Hur (63) vært vert på Chen Cafe. Nå slutter han.
Dette har vært min stamkafé i over 20 år. Den ligger like ved byens hovedpostkontor. Jeg har passert hver gang jeg kom for å hente post fra Norge og resten av verden. Har det vært et ekstra hyggelig brev eller et fint blad som noen har sendt fra gamlelandet, har jeg og min kone gått innom for å ta en kopp kaffe.
Det var akkurat det vi gjorde den 6. november 2019. Et brev fra en kjær familievenn i Hammerfest lå i postkassen. Håndskriften kjente jeg, og det måtte leses med én gang. Jeg trengte ikke fortelle Fredi Ben-Hur hva vi skulle ha til kaffen. Kaffen kom sammen med fire bouregas, smørdeig med potetfyll. I tillegg to fat med sylteagurker og rikelig med syltede oliven. Slikt vet en kafévert som har servert en kunde i over 20 år. Jeg leste brevet fra Hammerfest høyt for min kone. Det er jo ingen som forstår norsk på en israelsk kafé. Det var nytt om helse, hus, bil og livet i Finnmark.
Jeg undret meg et øyeblikk over at det var mandolinene som spilte over høyttaleren. Det har jo hendt at caféverten har satt på litt evergreenmusikk når jeg har vært til stede. I en liten kafé kan man jo tilpasse musikken til kundene. I gamle dager var det forresten nesten bare israelsk radiomusikk i høyttalerne, men i disse tider med iPhone og Youtube finner man jo all slags musikk på en-to-tre.
Så kommer kaféverten bort til bordet mens vi nyter bourekas og kaffe. Han har noe å fortelle.
–Jeg slutter om et par–tre uker, sier Fredi Ben-Hur.
Selv ikke et krigsutbrudd ville vært mer overraskende.
–Ja, jeg slutter etter 41 år. Jeg er blitt trett.
Når Fredi Ben-Hur kommer med påfyll av sylteagurker og oliven, fortalte han at han er syk.
–Du har vel merket at kafeen har vært stengt et par måneder, sier han.
–Jo, svarte jeg.
Men Fredi Ben-Hur er en morgenfugl. Han åpner tidlig og stenger litt tidligere. Så jeg hadde vel tenkt at han nok hadde stengt for dagen når jeg kom litt sent for å se etter posten i boks 31204.
Ben-Hur er en høflig mann, meget forekommende. Han har stått på sin kafé i blå jakke, alltid klar til å servere, profesjonelt uten å si hverken for meget eller for lite. Men nå må jeg spørre hvem han er og hvor han kommer fra.
–Etter at jeg giftet meg, overtok jeg denne kafeen fra min svigerfar.
Han finner frem kafeens visittkort. «Cafe Chen – Hjemmelaget siden 1961, kosher.» Jeg har alltid følt meg hjemme der. Kanskje minnet koppene om de som sto på vår gamle hytte. Atmosfæren var avslappet. På kafeen var det også gratis aviser til kaffestunden. Israels største betalavis Yediot Ahranot og gratisavisen Israel Hayom som er enda større. Jeg kan ikke lese hebraisk, men bilder forstår alle, og de gir en idé om hva som var nyheter i går.
–Er ikke dette Ron Arad, spurte jeg en gang kaféverten mens jeg studerte Yediot Ahronot.
Han forklarte vennlig at dette er helt nye «gamle» bilder som er funnet frem.
Ron Arad var pilot på et israelsk fly som ble skutt ned over Libanon. Han ble tatt til fange, og ingen i Israel vet hvor det ble av ham.
Når jeg var alene på Chen Cafe og ville se folk haste forbi, satt jeg med ansiktet mot Jaffagaten. I gamle dager suste bilene forbi, nå ruller den elektriske bytrikken. Alltid pulserende liv av mennesker av alle slag som kom og gikk. Noen fra Innenriksministeriets visakontor kom innom for å hente lunsjen. Andre hadde fest og kjøpte israelske boller av mange slag som ble pakket i esker. I fryseskapet sto store kaker, både med og uten krem. Andre skulle bare ha et beger presset appelsinjuice eller et plastbeger med kaffe med seg på veien. «Coffee to go».
Og så var det stamkundene. Voksne eldre menn som skulle ha bouregas. På veggen sto det håndskrevet plakat om at det ikke var kolesterol i dem.
Så var det jeg og min kone som noen ganger brettet ut nyankommet KARMEL ISRAEL-NYTT for å evaluere og studere journalistikk, layout og trykk. Også en og annen utlending som ble i Israel, oppdaget kafeen og kom igjen og igjen. Men de store turistgruppene var det ikke plass til, og de hastet nok til mere fancy og dyrere steder. Cafe Chen var for lokalfolk.
–Hvor er du fra, spør jeg.
–Jeg ble født i Istanbul i Tyrkia. Vi bodde der til jeg var 14 år. Så flyttet vi til Israel. Jeg snakker bedre tyrkisk enn hebraisk, forklarer Ben-Hur på engelsk.
–Jeg har fortsatt familie i Tyrkia, sier han.
Det er ikke så veldig lenge siden han besøkte dem, og han sier at han snart må en ny tur til Istanbul.
–Hva arbeidet din far med?
–Han reparerte båtmotorer, forteller Ben-Hur.
Istanbul ligger langs nordkysten av Marmarahavet og er bygget på hver side av Bosporos. Det er forbindelsen mellom Asia og Europa.
–Nå skal jeg flytte tilbake til Bat Yam, hvor jeg kom fra, sier Fredi Ben-Hur.
Bat Yam er et sted i Tel Aviv-området som ligger ved sjøen. Der er hans israelske familie, og der er sjøen.
Jeg betaler 40 shekel for lunsjen.
Man blir nesten litt høytidelig når man vet at kafeverten i over 20 år skal slutte.
–Her har jeg gått i over 20 år, sier jeg.
–Ja, jeg vet det, kommer det Ben-Hur og han smiler lunt, slik han alltid har møtt alle mennesker som har kommet innom på sin vandring.
Det blir ikke noe håndtrykk og takk.
–Jeg har ennå åpent i to–tre uker til. Da overleverer jeg nøkkelen. Det er ikke mitt lokale.
Min kone og jeg går ut av kafeen. Jo, nå hører jeg det jeg la merke til da jeg kom inn. Mandolinene spiller i sordin. Det var derfor jeg la merke til dem da jeg kom.
Jeg forlater min stamkafé i Jerusalem stemt til mandolinenes sordin, men takknemlig til den israelske kaféverten fra Istanbul.
Vidar Norberg
