Av Vidar Norberg
Den første januar 2020 går Finnmark fylke over i historien når det blir tvangssammenslått av Solberg-regjeringen mot folkeflertallets vilje. Det er intet mindre enn et maktovergrep, et forsøk på å gjøre Finnmark til en koloni hvorfra sentrale myndigheter kan røve store verdier uten å gi noe igjen til befolkningen i reservatet. Det er et historisk fenomen som gjentar seg.
Man ser hvordan allemannsretten til fiskeriene er overført til færre utvalgte med kapital. Det skapes nye klasser med dem som får fiske, og dem som må trø på land. Kvotebaroner vokser opp. Fisken sendes helt til Kina for å pakkes, mens folk går på land i Finnmark uten arbeid. Myndighetene gir gladelig tillatelse til å dumpe miljøgifter fra gruver i Repparfjorden, for profittens skyld. Lokalbefolkningen har ingen ting de skulle sagt. Heller ikke reindriftsnæringen har stort de skulle sagt. Oljeselskap og myndigheter kastet blår i øynene på Nordkapps befolkning. Når folket er lurt og konsesjonene gitt, blir det likevel ikke noe ilandføringsanlegg på Veidnes. Rett skal være rett, etter mange år med nedlagte militære anlegg rustes det litt opp i Porsanger. Finnmarks ungdom oppfordres til å søke. De duger i alle fall som kanonføde i et svekket forsvar som knapt har en sjanse mot russiske fremstøt, om ikke USA mobiliserer med sine atomvåpen. Det er det lite trolig at USA vil gjøre om situasjonen skulle bli alvorlig tilspisset. Når myndighetene i Oslo ikke vil sørge for tilstrekkelige sykehustjenester, politi og andre nødvendige samfunnstjenester, minner det hele om styrt avvikling eller seigpining slik at folket selv flytter. Det er trist om stortingsflertallet i sør skal bli Finnmarks verste fiender.
Det er langt fra Erling Norvik til Erna Solberg. Man kan saktens spørre hvor går Høyre. Den trasige utviklingen med tvangssammenslåing som man i 2019 så, ville neppe vært mulig om høyreregjeringen ikke hadde funnet sine medløpere både i Troms og Finnmark. Også fra Arbeiderpartiet. Heller ikke der er det alle som bryr seg om en folkeavstemning, bare de selv kan tjene på det. Noen ser alltid sitt snitt til å tjene på andres tap. Men her er det Finnmarks befolkning som taper, dels på grunn av overløperne som ikke ville stase fremrykningen fra Monica Mæland, kommunal- og moderniseringsminister, som det så fint heter. En mer passende navn hadde vel vært avviklingsminister av distriktene.
Ved inngangen til et nytt år er det ingen grunn til å gi opp, selv om man vet at for hver dag som går, vil det bli vanskeligere å komme ut av grepet om den nye kolonien som stortingsflertallet har skapt. Men nå må man gå på politikerne, ikke minst i Arbeiderpartiet, og be dem gjøre som folket har sagt med stemmegivning. Også om Senterpartiets representanter skulle synes at solen skinner fint i det tvangssammenslåtte fylket, er det viktig å minne dem om demokratiets stemme som har sagt sitt. Et klart nei til tvangssammenslåing.
Målet må være et annet politisk flertall ved neste stortingsvalg i 2021 som vil være lydhør overfor en bønn fra Troms og Finnmark fylke om å oppløse tvangssammenslåingen. Men da må fylkespolitikerne manne seg opp til å kreve at det nye Troms og Finnmark skal oppløses.
Man kan godt si at folk i Finnmark og Troms er brødre, men det er likevel såpass stor forskjell på dem at de kanskje ikke trenger å drive samme gårdsbruk eller fiske i samme båt. Det kan være best at det er flere båter, gårdsbruk, fabrikker og næringer i denne nordlige landsdel med store avstander.
Det er langt fra Kirkenes til Harstad. Det ikke til å komme forbi at det også er forskjell på folk i Tromsø og Finnmark. Tromsø by er mer urban sammenlignet med mye av den mer spredte bosetningen i Finnmark. Man snakker ikke en gang samme dialekt. Når penger, makt og myndighet skal fordeles og delegeres, vil nok trolig Finnmark ha lettere å stå med huen i hånden enn folk fra Tromsø by. Og med all den kraft som ligger i Tromsø by, er det nok mest sannsynlig at det vil bli en skjev fordeling. Sammen kan man likevel samarbeide der det er naturlig. Et fritt og upåtvunget samarbeid.
Mang en fisker har nok klamret seg fast på en hvelvet båt i kuling og storm med bønn til Gud. Noen har gått ned. Andre er blitt berget. Nå får man be Forsynet om godt og lagelig vær i kampen for et selvstendig Finnmark fylke. Også for et selvstendig Troms fylke så ingen av dem lider forlis, men blir berget til beste for både folk og land.