Av Vidar Norberg
Nordmannen Martin Siem var med på å endre krigføringen til sjøs i Israels favør. Ved hjelp av stråselskapet «Starboat» hjalp han Israel til å «kidnappe» fem små marinefartøy fra et fransk skipsverft i Cherbourg, julaften 1969. Det var disse skipene, utstyrt for elektronisk krigføring, som senere nedkjempet sovjetiske Komar-skip med de dødelige Styx-rakettene under yom-kippur-krigen i 1973.
Ole Martin Siem var administrerende direktør i Akers mekaniske verksted i Oslo, en stor industrimann med gode kontakter både i Norge og Israel. Det var Siem israelerne henvendte seg til da de ikke fikk ut sine båter fra Frankrike på grunn av president Charles de Gaulles militære embargo av Israel. Båtene var betalt av Tyskland.
1. episode startet alt i 1962. Sovjetsamveldet utstyrte warszawapaktlandene og araberne med rakettbåter. Den store overraskelsen kom i 1967. Fra Port Said senket et egyptisk skip det israelske flaggskipet, destroyeren Eilat, som lå 21 kilometer unna. 47 israelske soldater ble drept. Over hundre ble skadet.
Sovjetunionens nye raketteknologi innvarslet en ny tid på havet. Israels marine var lamslått. Israel måtte møte denne trusselen.
Admiral Yohai Bin-Nun ble sentral i arbeidet for å skaffe Israels marine små rakettbåter. Viseforsvarsminister Shimon Peres lovet penger til prosjektet, og kaptein Shlomo Erell ble satt til å lede prosjektet med å skaffe små marinefartøy. Israelerne ønsket den tyske torpedobåten «Jaguar» som startet opp som «Schnellboot» under andre verdenskrig, men tyskerne fryktet arabiske protester. Tyskland støttet produksjonen i Frankrike.
Israelerne vurderte eksisterende, egenproduserte raketter, men de krevde større skip. Stjerneingeniøren Ori Even Tov i Rafael ble satt på saken. Ut fra raketten Luz konstruerte de raketten Gabriel. Det var bare et problem. Den sovjetiske Styx-raketten hadde en rekkevidde på 45 kilometer, mens de israelske Gabriel-rakettene rakk 20 kilometer. Israelerne måtte utvikle et rakettskjold som kunne forvirre de sovjetiske rakettene slik at de ikke traff målet som i dette tilfellet var de israelske marinebåtene. Dersom rakettene styrtet i havet, kunne israelske marinefartøy komme innenfor rekkevidde og senke de arabiske skipene. Kaptein Herut Tzemah ble satt på saken, går det frem av en artikkel som Abraham Rabinovich skrev i Jerusalem Post i 2009. Han er forfatter av boken «The Boats of Cherbourg» (Båtene fra Cherbourg).
2. episode startet med at Israel bestilte 12 lette patruljebåter fra verftet CMN i Cherbourg i 1965. I årene 1967 til 1969 kom de første skipene. I januar 1969 ble Frankrikes president Charles de Gaulle rasende og innførte våpenembargo etter at Israel gjennomførte et raid i Beirut etter et angrep mot et El Al-fly i Athen. Museet for ulovlig immigrasjon og marinen i Haifa skriver i sin utstilling at kontrakten mellom Frankrike og Israel ikke ble overholdt, og de fem gjenværende båtene ble rammet av boikotten. Men Israels marine gav ikke opp. Fra marinens hovedkvarter Stella Maris ble aksjonen satt i gang.
Det var tidligere admiral Mordechai Limon som hadde det israelske overoppsynet med båtbyggingen i Cherbourg. Han foreslo at israelerne skulle stikke av med båtene, men statsminister Golda Meir sa nei. Hun fryktet at Frankrike skulle bryte forbindelsene, ifølge forfatter Rabinovich.
I boken «I hellig tjeneste» skriver Egil Ulateig at Limon måtte finne en sivil kjøper av skipene. Limon kontaktet Martin Siem i Aker mekaniske verksted i Oslo. Limon forklarte situasjonen og foreslo et fiktivt salg til et norsk stråselskap som igjen ville selge båtene til Israel. Siem var villig til å utføre oppdraget og opprette et selskap. Nå kom Mila Brenner i Maritime Fruit Carrier i Israel inn i bildet. Han kunne skape stråselskaper. Advokatfirmaet Arias, Fabrega y Fabrega i Panama var villige til å ordne selskapet. Det ble selskapet Starboat S.A. Oil and Shipping Services. P.O. Box 2578 Solli, Oslo 2, Norway».
Stråselskapet ville kjøpe de fem båtene for 10 millioner dollar for bruk i oljeindustrien. Ifølge Ulateigs bok trodde den franske forsvarsministeren Michel Debré at dette var et salg av de fem skipene til Norge. Dermed var det klart for «Operasjon Noa». Skipene skulle lures ut fra havnen og seile til Middelhavet og Haifa.
3. episode startet med et fryktelig uvær på julaften. Værmeldingen varslet storm. Det regnet og så mørkt ut for operasjonen, men da det løyet startet motorene opp i uværet. Folk var hjemme og spiste julemiddagen. Politiet sløyfet den siste nattevakten på havnen.
De «norske» skipene Starboat 1, 2, 3, 4 og 5 gled ut i det trange farvannet med slukte lanterner. De gjorde seg klar for den 4500 kilometer lange reisen over Middelhavet og til Haifa. Overfarten var beregnet til 160 timer. Flere israelske skip var sendt ut for å sørge for etterfylling på den lange seilasen.
Folk flest i Cherbourg støttet israelerne og hadde ingen trang til å informere franske myndigheter om aktiviteten i havnen og alle israelerne som fór frem og tilbake i byen.
Den 20. desember hadde politiet sendt en rapport til Paris hvor det het at båtene skulle forlate byen og seile til et sted i Nord-Europa for senere å ende opp i Israel. Men rapporten nådde ikke frem til rette myndigheter før etter nyttår.
Journalistene Guy Mabire og Rene Moirand i lokalavisen La Presse de la Manche hadde i flere dager skjønt at noe var i gjære. De la ifølge Ulateigs bok merke til at det kom en mengde israelske sjøfolk til byen. En israelsk offiser fortalte til Mabire at de kom til å være i Israel over nyttår. På skipsverfet forsto alle hva som skulle skje.
Lokalavisens journalister hadde fått beskjed om ikke å skrive om saken, men et par lokale journalister tipset istedenfor Daily Telegraph, Ap og Radio Europa. Lørdag den 27. desember var juledramaet på dagsnytt i Norge. Martin Siem ble oppsporet og ble innkalt til handelsminister Kåre Willoch som sammen med utenriksminister John Lyng trolig var mest interessert i at Norge som nasjon ikke var innblandet i saken. Siem hadde ikke informert norske myndigheter og anså dette som en lovlig handel med fem hurtigbåter som skulle brukes til oljeleting og leies av et israelsk selskap. Siem forklarte at det var israelske interesser bak Starboat og han hadde hjulpet dem rent teknisk. Siem mente at Norge ikke var innblandet.
20 år senere sa Willoch følgende om at båtene skulle brukes til oljeleting:
–Jeg festet jo ingen tillit til den forklaringen.
Dette var under den kalde krigen. Washington, Moskva og den arabiske verden fikk høre om Norges hjelp til Israel. Moskva og Cairo snakket ifølge Ulateig om at dette kunne forskyve våpenbalansen i Midt-Østen.
Mandag den 29. desember visste alle at de fem skipene hadde satt kurs mot Israel. Mila Brenner i Maritime Fruit Carriers kom til Oslo 30. desember for å støtte Siem. Lars Jacob Krog i NRK sørget for revolverintervjuer.
Men det ble ingen krise. Borten-regjeringen kunne puste lettet ut. Heller ikke Israel-venn Trygve Bratteli i Arbeiderpartiet ville lage bråk for Israel. Bent Røiseland i Venstre så på Israel som Det hellige land. Halvdan Hegtun (V) tok saken opp i Stortingets spørretime. Han var bekymret for at Norges meklerrolle skulle bli skadet, noe som gav utenriksminister John Lyng en god anledning til et utvidet forsvar.
Frankrikes nye president Georges Jean Raymond Pompidou tok det rolig, for han visste at folk i Frankrike støttet Israel.
Den 31. desember 1969 kom kanonbåtene under ledelse av Hadar Kimche inn til Kishon-kaien i Haifa. Folk i Israel ventet, og journalister ventet. Både Aftenposten, Dagbladet og NRK var til stede. Men båtene kom ikke inn før etter mørkets frembrudd for å slippe filming.
4. episode var det knapt noen som merket til å begynne med. I stillhet ble de raske franske båtene ombygget, bestykket med Gabriel-raketter og fullpakket med elektronisk utstyr. Under yom-kippur-krigen i 1973 fikk de ordre om å gå mot den syriske marinebasen i Latakia. Syrerne ble lokket ut med sine «overlegne» sovjetiske skip bestykket med Styx-raketter. De skjøt mot de israelske skipene, som ikke hadde skyts med rekkevidde til å besvare ilden. Det elektroniske forvirringssystemet ble satt i gang. Det tok litt tid før det virket. Men så fanget Styx-rakettene opp signalene. De virret av sted, mistet kursen og styrtet i havet. Fire topp moderne kanonbåter fra goliatstaten Sovjetsamveldet ble senket av Davids Gabriel-raketter.
–Det var som om Herrens usynlige hånd skjermet de israelske båtene. Til slutt våget ikke syrerne eller egypterne seg ut av havnene. I yom kippur-krigen led ikke den israelske marinen et eneste nederlag, konkluderte Ulateig.
Han skrev videre at slaget ved Latakia skapte ingen førstesider i verdenspressen, men det var på en måte mer betydningsfullt enn Midway eller Helgoland.
–Det var det første rakettslaget til sjøs i historien og skulle komme til å endre hele den moderne krigføring. Snart hadde flere land israelske Gabriel-raketter i ulike versjoner. Amerikanerne fikk sine Harpoons og franskmennene sine Exocets. Scenen var klar for Falklandskrigen og det vanvittige blodbadet i Den persiske gulf. Og i dette veldige stykket, som aldri vil ta slutt, spilte fem båter fra Cherbourg og en direktør fra Norge sine små, men nødvendige roller.
Industrileder Martin Siem ble født 6. januar 1915 i Horten og døde 3. november 1996. Han var gift med Inger Aagaard, går det frem av Wikipedia.
I 1938 gikk han ut av Norges tekniske høyskole. Han var ingeniør ved Trondhjems Mekaniske Verksted. Under krigen var han med i Hjemmefrontens sjømilitære etterretningsorganisasjon. Han arbeidet hos Westfal-Larsen & Co. i Bergen. I 1951 vendte han tilbake til Akers mekaniske verksted som underdirektør. I 1958 ble han adminstrerende direktør og generaldirektør fra 1965.
Starboat-saken gjorde nok sitt til at han forlot Aker-gruppen og nærmest ble glemt. Fra 1970 til 1972 var han direktør for A/S Fred. Olsen og fra 1972 administrerende direktør i Saga Petroleum A/S.
Kilder og bidragsytere:
Egil Ulateig: «I hellig tjeneste», Jerusalem Post, Karmel-bladet, Gary L. Rashba: «Holy Wars», Wikipedia, Marinemuseet i Haifa, Intervjuer, Bjørn Røstum.
–Jeg førte den siste båten fra Cherbourg til Haifa
Av Vidar Norberg
(Kfar Saba, 21. desember 2014): Israeleren Chaim Shaked var kaptein på en av fem marinebåter som i all hemmelighet ble «hentet» av Israel på et verft i Frankrike for 50 år siden med norsk hjelp.
–Det var et topphemmelig oppdrag. Jeg sa til kona at jeg skal til Paris. Mer fikk hun ikke vite, forteller Chaim Shaked på sitt kontor i DMS Ltd. i Kfar Saba.
Vivian ga mannen en liste over varer han skulle kjøpe og ta med seg hjem fra Frankrike.
Stormfull julekveld
Det var en stormfull julekveld da fem rakettbåter seilte sakte ut av den franske havnen i Cherbourg. Chaim Shaked førte båt nummer fem. Den var ikke en gang ferdig.
–Jeg var kaptein på kommandør på en rakettbåt i Israel. Fem kommandører ble plukket ut. Det var topp hemmelig, forteller Chaim Shaked.
–Vanligvis er det et mannskap på 40 på en slik båt. Denne gang var vi 16.
–Hvordan klarte dere å ta dere inn i Frankrike uten å bli oppdaget?
–Vi reiste fra ulike steder, slik at franskmennene ikke skulle merke noe. Jeg kom til Cherbourg 24 timer før vi forlot havnen. Noen kom bare noen timer før avgang. Slik unngikk vi at Frankrike forsto at vi planla noe.
–Hva gjorde du da du kom til Cherbourg?
–Jeg studerte kartene og sjekket skipet. Dessuten var det et team i Cherbourg som sørget for at skipene fikk nok mat. Den ble kjøpt på supermarkedene. Det ble også fylt drivstoff. Vi skulle senere tanke utenfor Gibraltar og Malta.
Stakk til havs
De fleste var nok opptatt av julekvelden i Cherbourg, mens det var intense forberedelser i havnen.
–Klokken 02.00 stakk vi til havs. Været var forferdelig. Bølgene slo over broa. Jeg var en tur på utsiden. Sjøen slo i inn, og jeg ble helt våt. Måtte gå inn for å skifte klær på kommandørens bad som lå to etasjer under broa. Jeg falt i den sterke sjøen. Nestkommanderende førte båten.
De fikk problemer også andre problemer om bord på den uferdige båten. Radaren sluttet å virke da de forlot Cherbourg.
–Jeg måtte endre kurs og fant de andre fire båtene som jeg fulgte, forteller Chaim Shaked.
Oljetankeren
Da flotiljen kom utenfor Gibraltar, skulle de tanke i åpen sjø.
–Hjelpeskip var sendt av sted. Men så fikk vi vann på bunkerstanken istedenfor olje. Det tok lang tid å fjerne vannet og fylle opp olje før vi kunne fortsette reisen.
–Den spanske kystvakten kom til min båt. Jeg lot som jeg ikke kunne snakke engelsk for å slippe å si noe.
–Malta var neste stasjon. Der fikk vi olje fra et Dan-skip. Det gikk uten problemer.
Uten våpen
Hele verden fulgte den israelske seilasen. Også Egypts marine som Sovjetsamveldet hadde bygget opp. Det var rykter om at de ville angripe den lille israelske konvoien.
–Vi hadde ikke våpen. Vi var redde for at Egypt ville slå til mot oss. Så vi endret kursen på vei mot Israel, forteller Shaked nøkternt.
–Da jeg kom til Haifa, spurte min kone Vivian etter varene fra Paris.
–Jeg bryr meg ikke om båter, men varene, sa hun.
Men Chaim Shaked hadde ingen varer med seg fra Paris. Bare båten fra Cherbourg. Hans båt, Starboat 5 som var det norske navnet, fikk det israelske navnet «Achi Anit».
Aldri redd
–Var du noen ganger redd under turen?
–Nei, svarer Shaked på sin rolige måte.
Han ble leder for Israels 24 rakettbåter. Da Chaim Shaked var gått av, sa han til sine 24 offiserer at han ikke lenger er sjef og ba om deres dom.
–Vi hadde håpet at vi skulle få deg i en situasjon hvor du ropte eller gjorde noe dumt. Men du var alltid like rolig, sa offiserene.
De satte stor pris på sin leder.
I 1978 var hans tid som leder for israelske rakettbåter over. Det var siste gang han var kaptein. Istedenfor ble han kontreadmiral. Det førte til at han ble kommandør for den israelske marinen i Rødehavet med base i Sharm el-Sheik som den gang var under Israel. Siden ble han personellansvarlig for marinen og fikk også tre år i Washington fra 1985 til 1988 som militærattaché.
Chaim Shaked gikk ut i det private næringsliv og har vært representant for flere selskaper.
Shaked har ingen tanker om Norges rolle.
–Jeg visste ingenting om Norge før jeg kom til Israel. Jeg var bare en båtkommandør, sier Shaked som er født i Bulgaria og var 10 år da han kom til Israel i 1949.
Artikkelen ble første gang trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT i desember 2015.