Av Jørgen Høgetveit
Nei, «aldri forstummer tonen fra himlen,» selv om Oslo Handelsgymnasium dropper høytlesningen av Juleevangeliet ved juleavslutningen. Endog på slagmarkene under 1. verdenskrig stilnet geværilden og kanontordenen. Soldatene krøp opp av skyttergravene, møtte fienden med «God jul».
Og nå – i denne vonde tid for Norge – hvor man har avviklet Gr.L. § 2, og den «evangelisk-lutherske» frihetsarv fra fedrene – kirken er vandalisert på mange måter – og nye religionsdannelser er på vei inn i Det norske hus – fant jeg nytte av å repetere «I nazistenes fengsel» av forfatteren Ronald Fangen. Han forstod tidlig hva som var på gang – og var den første forfatter tyskerne kjørte til Møllergt. 19 som ble en meget hard tid for hans følsomme sinn og ikke sterke helse. Men heller ikke der forstummet «tonen fra himlen». Langt om lenge ble han innvilget å få en Bibel inn i sin spartanske celle – til ham som også elsket blomster og det vakre. Og Ordene lyste mot ham: «Din tro har frelst deg.»
Men det beste av alt var da biskop Berggrav fikk kommet seg inn i Møllergt. 19 på julaften og holdt en virkelig «oppbyggelig andakt i den aktuelle» situasjonen. Fra boken: «Da Berggrav kom klokken 5, var et stort juletre tent ute i gangen. Jeg satt i cellen, men med åpen dør, og sang med i julesalmene; det gikk vel de andre som meg; jeg har aldri vært så glad i dem som denne julekvelden. Så talte Berggrav om den bitte lille makt, barnet, mot verdensmakten. Det var en genial liten tale, brennende aktuell, sikkert siktet inn nettopp på tilhørerne i Møllergaten 19 og samtidig fylt av tidløst evangelium.»
Og i hans ensomme mørke celle i anfall av forferdelig ukontrollerbar angst «så» Han Kristus, og han fikk fred. Her fikk han oppleve og skrev også det vidunderlige diktet:
«Du sviktet aldri, Herre Krist – du sviktet ei –
selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei.
For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød,
da kom du med din fred, kjøpt i din død.
Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru
å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: det var jo du
som engang gråt og svedet angstens sved –
og det var du som bad om skånsel da du led.
Å, Herre Jesus, det var du som ble forrådt,
med torner kronet, narrekledd og blodig slått.
Og da de naglet deg til korsets, skammens tre,
da var du bare avmakt, kval og ynk å se.
Da spottet de og ropte: Frelser frels deg selv!
Forlat ditt kors! Krev hjelp av dette sorte himmelhvelv!
Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt,
var du, Guds egen sønn, av Gud forlatt.
Da var du gitt den stengte himmels verden helt til pris.
Men enda lovet du en røver åpen vei til Paradis!
Og kongelig befridd fra hevnens tørst og nag og hat,
var det i selve dødens stund for bødlene du bad.
Du, frelsesfyrste, konge, til korset naglet fast –
å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast.
Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys –
hvor skulle de vel skjule seg for påskemorgens lys?
Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød,
da viker angsten for den fred du kjøpte i din død.
Da vet jeg at det er en Gud, og at Han er min far.
Om Han er skjult, så er Han nær. Og jeg skal få Hans svar.
Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud
fra Ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud.
Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei,
Når dette hjertets uro dør, – da skal jeg møte deg.
Ronald Fangen, 1940
(Diktet lå i min mors Bibel)
Det ble lysende klart for ham at Gud var ingen human Gud, men en nådig Gud – som var noe dypere og langt viktigere.
Også versene fra «Misjonskantaten» skrev han her – mektig seierssikkert:
«Guds menighet er jordens største under! Mens verdens skikkelse i hast forgår
er Kristus i all evighet den samme, og fast Hans rike på sin klippe står.»
Og så det velsignede koret:
«Å, hellig håp! Å sanne, sikre løfte
fra Ham som aldri skifter sinn og art.
Er natten lang, er kampen full av kvaler –
som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget Ord du skal ha trengsel,
men kjemp frimodig – se Jeg kommer snart!»
« – aldri forstummer tonen fra himlen»