(16.12.2019): Oljen fra Johan Castberg-feltet i Barentshavet skal ikke ilandføres til en terminal på Veidnes i Nordkapp, skriver Sagat på lederplass.
Dette er årets julegave fra det i hovedsak statseide Equinor (tidligere Statoil) til befolkninga i Nordkapp og resten av Finnmark. Oljeselskapet mener det blir for dyrt å bygge terminal på Veidnes, og de vil i stedet føre oljen sørover gjennom omlasting til havs.
I 2013 inviterte daværende Statoil til folkefest i Veidnes. Champagnen ble spretta og jubelen sto i taket. Nordkapp og Finnmark skulle endelig få nye, kjærkomne arbeidsplasser. Det hele viste seg altså å være et kynisk iscenesatt skuespill for å få lokal godvilje, slik at man sikret seg de nødvendige tillatelser.
Johan Castberg-feltet er antatt å gi i alt 47.000 årsverk i utbyggingsfasen, men bare 1.800 (3,8 prosent) av disse antas å komme i Nord-Norge. Videre antas at dette oljefeltet vil skape 1.700 varige årsverk nasjonalt. Men bare 500 av disse kommer i Nord-Norge, de fleste av disse i Harstad, hvor driftsorganisasjonen skal ligge.
I Finnmark er det kun Hammerfest som får varige arbeidsplasser. Forsyningsbasen er antatt å gi 30-45 årsverk, mens helikopterbasen vil gi 12-15 årsverk.
– Dette føles mest av alt som et stort bedrageri, hvor folk i Nordkapp og i hele Finnmark rett og slett er blitt lurt av Equinor. Med dette bør heller oljen bli liggende der den er, sier Nordkapps frittalende ordfører Jan Olsen (SV) til Ságat.
Stortingsrepresentant Ingalill Olsen (AP) fra Finnmark sparer heller ikke på konfekten.
– Sett i ettertid er det ingen tvil: Det statlige oljeselskapet lurte finnmarkingene! Ikke bare lurte, de rundlurte finnmarkingene, og vi lot oss lure, skriver Olsen i et åndfullt avisinnlegg.
Samtidig er det fint lite Finnmark kan gjøre, ved bruk av demokratiske midler. Regjeringa og stortingsflertallet har først politisk voldtatt og deretter kastrert Finnmark ved å tvinge fylket inn i et tvangsekteskap med Troms. Dermed finnes ikke noe demokratisk fylkesting som kan tale Finnmarks sak, for å stoppe røveriet av olje, gass og andre naturressurser.
Dette stiller også Sametinget overfor et viktig ansvar. Men da må Sametinget løsrive seg fra sin bedagelige rolle som statens dreng, og i stedet begynne å opptre i den mer krevende rollen som et urfolksparlament.
For flere år siden var det en fremsynt samepolitisk visjonær som tok til orde for at oljen i Barentshavet tilhører samene som urfolk. Dette fremsynte utspillet skapte riktignok storm, men det fikk frem viktige prinsipielle perspektiver. I dag er Sametinget stum som en østers i denne saken.
Verken oljen, fisken eller andre naturherligheter i Barentshavet er nasjonale ressurser. Dette er ressurser som tilhører samer og andre finnmarkinger i fellesskap. Uten Finnmark, ville ikke den vestlige delen av Barentshavet ha tilhørt Norge. Det bør man kanskje tenke litt nøyere over i Oslo, før det er for seint.
Hvis krefter utenfra skal drifte på våre naturressurser, må det skje på våre og ikke på storsamfunnets premisser. Et minstekrav må være at vi her nord skal ha vår rettferdige andel av de enorme verdiene som føres sørover ut fra Finnmark.
Vi ser helt klart konturene av en nøye planlagt og styrt utvikling, hvor målet synes å være at Finnmark og nordområdet skal avfolkes. Dess færre mennesker det er i nord, dess lettere blir det for storkapitalen å kunne hente ut de ufattelige verdier fra naturressursene i våre områder.
Aldri har presset på nordområdet sørfra vært større enn i dag. Same- og kvænfylket Finnmark behandles fortsatt som en koloni, som et u-land, hvor herrefolket i sør kan røve våre kulturelle, politiske og naturgitte verdier – og til overmål spytte oss i ansiktet.
Vi advarer mot konsekvensene av en slik barbarisk oppførsel! En dag vil Norge få rekylen fra nord midt i fleisen.