Av Bjørn Roald Lillevik
«For Han skal gi sine engler befaling om deg, så de bevarer deg på alle dine veier. På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein.» (Salme 91, 11–12)
(VITNESBYRD): Min historie for vel 37 år siden vil jeg fortelle i kortversjon. Fortellingen begynner med en biltur fra Tana mot Ifjordfjellet med plan til Kjøllefjord, men slik ble det ikke. Jeg satt i bilen og hørte morgenandakten, da gjorde jeg noe som ikke er bibelsk; jeg utfordret Gud med en litt syrlig tone: «Gud hvis du er til, så vis meg det.» Selve talemåten og utfordringen til Gud var helt ubibelsk. Gud svarte meg kanskje, fordi Han så min nød i bønnen og at det kom fra et oppriktig hjerte.
Svaret kom fra Gud etter vel 15 minutter på følgende måte: Når man begynner oppstigningen på starten av Ifjordfjellet, kommer en ganske snart til en skarp sving. Her hadde jeg kjørt mangen en gang med høy bil så jeg viste at her var det høyt ned til bunnen av dalen. Veien var nygruset, og kantsteinen den gang var i betong med skråkant mot veibanen.
Bilen var en liten og lett personbil. Den hadde for stor fart inn i svingen i forhold til den løse grusen, den glir på grusen og rett mot kantsteinen, som med sin utforming ble som en hoppsats. Bilen tok løs og lettet fra kantsteinen og ned mot dalbunnen. En ny bønn til vår Gud ba jeg i begynnelsen av svevet: «Gud, vær oss nådig dit vi kommer.» I min bevissthet og i min tanke var det dødsriket vi ville komme til.
Nå i etterkant sjekket jeg saken med Statens vegvesen i Vadsø. Det var ca. 50 meter fra veibanen til dalbunnen, og bilen stoppet ikke før vi kom dit. På turen ned var både tanker og min bevissthet borte. Når bilen hadde kommet helt ned, kom jeg til bevissthet og gikk ut av bilen uten noe besvær, merkelig. I ettertid ble det konstatert at bilen var et fullstendig vrak. I ordets rette forstand var alt knust rundt oss. Jeg hadde et speilreflekskamera, linsedelen var slått fra kamerahuset, og ledninger fra linse til kamerahuset var delvis slitt av. Når jeg stod der nede, så jeg veien langt der oppe, da er det bare å gå opp mot veien, over en masse stor stein, som effektivt hadde knust alt rundt oss.
Jeg var kledd i finstasen med jakke, skjorte og slips. Oppe på veien kunne jeg konstatere at ikke en tråd var revet bort og slipset satt perfekt på plass. Ikke en muskel eller bein i kroppen var berørt. Som en knappenåls størrelse på øyelokket kjente jeg blod, snudde kroppen på veien mot Tanafjorden, blinket med øynene og så at synet var ok.
Umiddelbart kom det en bil mot meg fra Lebesby, familien Bøgeberg fra Kirkenes, som skulle hjem. De stoppet, satte av en mann og kjørte til Tana etter ambulansen. Den kom og jeg satte meg inn i bilen, nærmest som passasjer.
På Tana helsesenter ropte hele mitt hjerte en stor takk til min Gud, det boblet over av takknemlighet, det var en ubeskrivelig fryd. En takknemlighet som ikke kan beskrives i ord.
Tana helsesenter tok mange prøver, og den siste sjekken var en sykesøster som tok pulsmåling to ganger. Hun sa ingen ting, så kom det en ny sykesøster og tok ny pulsmåling. Jeg sa: «Enten må det være normalt eller for unormalt?» Hun spurte hvor gammel jeg var? 37 år ble svaret. Pulsen var helt normal. Det var ingen ting galt å finne så dagen etter reiste jeg hjem med buss til Kalak.
I etterkant viste deg seg at jeg hadde fått bristet en tann. Den ble fikset, og det ble satt inn en gullbro. Den ble sjekket for noen måneder siden, og den var like fin.
Vi mennesker har mange forskjellige meninger om Gud. Min konklusjon er at min Gud lever og Hans Sønn Jesus Kristus er min Herre, som jeg en gang får møte. Selvsagt er det trosstyrkende at jeg har fått oppleve og se med mine åpne øyne en gullgate til himmelen.
Jeg var på reise i Tana og i bønn for en eldre kvinne, som var syk. Jeg spurte Gud hvordan det går med henne, blir hun frisk? Etter vel et år døde kvinnen gammel og mett av dage. Den gullgaten jeg hadde sett, var nok et tegn fra Gud om at kvinnen snart skulle få flytte hjem, og da vil hun få møte Jesus og de troende som hadde gått i forveien hjem til Paradis.
I Jesus vår frelsers navn!
Artikkelen er fra Menighetsbladet for Kjøllefjord og Lebesby menigheter.