Av Vidar Norberg
Folketallet går tilbake i Nord-Norge. Det er kanskje ikke så rart når de fleste mennesker blir regulert bort fra fiskefeltene.
I gamle dager var det særlig fiske som trakk til seg mennesker. Det er jo godt dokumentert i Nordlands Trompet. Der skriver Petter Dass at «Så tidlig at Vaaren indbryter i Land, De søger Findmarkcken det snarest’ de kand, Sit Fiskeri der at forfremme».
Den gamle tradisjon med at folk kan søke sin lykke i Finnmark er forbi. I dag er det storkapital og karteller som fisker. Den lille mann med liten sjark eller åpen båt må gå på land og se på, enten det er fisk eller krabbe. Vår Herres gaver til alle deles ut av myndighetene til de få med kvoter. Det gir seg slike utslag at man kan være fiskerbonde i Finnmark uten å få lov til å fiske. Det kan være kongekrabben som er forbeholdt dem som har penger til de beste båter fremfor en åpen småbåt. Det kan være laksefiskere som ikke får sette garn mer enn noen dager i uka for å sikre at lakselordene og sportsfiskerne kan få fangst på sine fine fluer.
Skal folk som ikke får fiske, ha håp om egen inntekt i kartellverden, må man nesten dra sydover. Er det ikke industriarbeidsplasser eller servicenæringer, får man vel trygd også sydpå, pluss bedre vær.
Istedenfor kartell og monopoler for de få burde det i langt større grad være åpent fiske på havet som er felleseiendom. Så får heller myndighetene sette strek når det tilrådelige kvantum er tatt opp. Man får minne om at det ikke er generasjoner med fjordfiskere som har tømt fjordene i Finnmark. Det er det storkapitalen som har gjort.
Også oljen under havbunnen er utsatt for Stortingets røveri. Mye tyder på at statseide selskap heller vil føre verdiene til Mongstad istedenfor til Veidnes. Da blir det ikke arbeidsplasser til folk i Nordkapp kommune eller ringvirkninger i andre kommuner.
Det meldes at regjeringen har frosset veiprosjekter. Kanskje har de ikke kjørt veien mellom Skaidi og Hammerfest vinterstid. De har vel knapt noen forståelse for at folk trenger en tunnel, at infrastruktur er noe som fremmer næringsliv og arbeidsplasser.
Det var en mann i Mehamn som for lenge siden pleide å si at regjeringens politikk er styrt avvikling. Av og til kan man lure på om dette er målet. At verdiene skal hentes ut, og resten kan være et slags reservat med samer, kvener og tusseladder som ble igjen. Dem kan jo byråkrater og stortingspolitikere vise frem til utenlandske gjester som kommer på besøk til Norge og vil ha en eksotisk opplevelse. Regjeringen synes sikkert det er morsomt å kaste noen småpenger til dem i Finnmark.
Det er den politiske kursen som må endres dersom man skal skape vekst og trivsel i Finnmark. Fisken har inntil nyere historie vært felleseie. Fisken og fiske har alltid vært det som har trukket folk til Finnmark. Nå er ikke fiske allemannseie, og det blir ikke flere mennesker i Nord. Per tredje kvartal var det en tilbakegang i Nordland på 937, i Troms på 827 og i Finnmark på 325. I Troms bor det nå 166.375 personer og i Finnmark 75.540.
Det kan være vel verdt å se Petter Dass sin fiskeribeskrivelse av fisket i Finnmark. Selv om den er gammel, er den full av livsvisdom, både materielt og åndelig.
Nordlands trompet
Av Petter Dass
«Saa tilig at Vaaren indbryder i Land,
De søger Findmarcken det snarest’ de kand,
Sit Fiskeri der at forfremme.
Hvor Fangsten opvaagner, did stunder de hen,
Det lyckes vel ofte de kommer igien
Med alle Fartøyer belastet;
Den Næring gaar stundum saa løckelig fort,
At paa et par Uger det knappest’ er giort,
At Anglerne bliver udkastet.
Hvor Lodden til Vallen inddrives for Vind,
Did toger og Torsken og løber der ind,
Da fiskes der Nætter og Dage;
Hvo først kand fremkomme, hand vinder den Priis,
Hvo seeneste kommer, hand spiller Forliis,
Og maa uforrettet avdrage.
Det Fiskerie staar icke længere paa,
End like saa længe som Vinden vil staa,
Men snart at sig Vinden omdreyer
Og vejer fra Landet, er Fisket alt giort,
Da rømmer den Torskes mangfoldighed bort,
Og løber u-siunlige Veyer.
Her kand mand med Sandingen sige det ud,
At HErren er en u-begribelig Gud,
Hvis Gierning gaar over vor’ Tanke;
Tit maa man arbeide, men intet dog faar,
Tit giver Hand meere, end Folket formaar
I alle sin’ Kar at opsanke.
Det er os forgiæves, vi tilig opstaar,
Og siden langt silde paa Natten udgaar,
Sig Rigdom dermed at tilføye;
Vil HErren forkorte, hvad er det du har,
Vil HErren velsigne, da fyldes dit Kar,
Hand giøre kand Rig uden Møye.
Hvo skulle vel tænke de Fiske der gik,
De kunde saa hastig forandre den Skik,
At rømme saa skyndig tilbage;
Naar HErren vil give, du sanke da maa,
Og naar Hand vil icke, da lad det bestaa,
Vi selv af os intet kand tage.