Av Willy Gryting
Luk. 19, 41–48
(OPPBYGGELSE): To ganger i evangeliene står det fortalt at Jesus gråt. Hvorfor Han gråt ved Lasarus’ grav, kan det kanskje være delte meninger om, men her går det klart frem hva som er årsaken. Jesus ser med profetisk klarsyn den dom som snart skulle ramme byen, fordi den ikke hadde benyttet sin besøkelsestid og tatt imot Ham som den eneste vei til frelse. «Jerusalem! Jerusalem! – hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og dere ville ikke,» sier Han en annen gang.
Dagens tekst er igjen en alvorlig påminnelse om at nådetiden ikke er til å leke med. Mon ikke Jesus også gråteri dag når Han ser ut over vårt land og mange andre land, byer og enkeltmennesker. Han gråter i kjærlighet og vemod. De hadde ikke bruk for Ham. De forstod ikke sitt eget beste. For mange ble det, og blir det en utsettelse til et evig aldri og forsent, og for mange land og folk, viser og historien at det kom en dom, en Guds tukt her i tiden.
Men det behøver ikke å bli forsent. Gud ønsker ikke å tukte og straffe noen. Hør bare hva Ordet sier: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg, der har jeg latt min miskunnhet mot deg vare ved.»