Av Vidar Norberg
Finnmark er et fint fylke, men det vil kanskje aldri bli så veldig mange mennesker der. Til det er det for værhardt og naturen for karrig. Det er blitt sagt at det er nesten ingen prester som dør og blir begravd i Finnmark. Det skyldes vel dels at de kom sørfra for å søke sin lykke og reiste sørover igjen.
Noen kommer til Finnmark og blir. Kanskje er de fleste som blir i fylket, født og oppvokst i Finnmark. Et folk som er vant til kontrastene mellom mørketid og midnattssol.
Selv om ingen hittil er blitt rik av gullgraving i Finnmark, er det store naturressurser i fylket. Den aller viktigste er fisken i havet. Den er fornybar. Men det er en næring som stundom gir rikdom og stundom konkurs. I fiskens kjølvann er det blitt bygget opp av det Gud har gitt i havet, og det blir kondemnert i dårlige tider.
Nå er Finnmark på vei inn i olje- og gassalderen. Det kan dreie seg om betydelige verdier. For Finnmarks del er det viktig at sentrale myndigheter sørger for at en god del av verdiene føres til land i Finnmark, enten det nå er fisk eller olje. Det kan være med på å bygge opp fremtiden for de mennesker som bor i Finnmark.
Det er viktig at myndighetene legger til rette for at folk får lov til å slå seg ned hvor de vil. At mennesker selv kan velge mellom Kirkenes og Bugøynes, Alta eller Masi, Hammerfest eller Rolvsøy.
Små lokalsamfunn, små byer over hele landet er verdifullt i seg selv. Tenker man på forsvaret av kysten, er det knapt noe som gir et sterkere signal enn lys i vinduene og kirketårn som strekker seg opp. Det var derfor kong Oskar bygde kapellet i Grense Jakobselv.
For at folk skal trives og bo på et sted er det fint om man har et lensmannskontor, skole og kanskje en sykestue også i en liten kommune. Man bør heller ikke tvangssammenslå kommuner som skilles av hav, fjell og ufremkommelig vintervær.
Stortinget må ikke utarme små samfunn gjennom skatter, avgifter. Myndighetene må heller ikke påtvinge utkanter samme regler som i Oslo. Om noen under vedvarende austavindskuling varmer med olje og kull, betyr det vel ikke all verden i Finnmark. Om alle fyrer slik i hovedstaden, betyr det noe annet. Det må heller ikke bli slik at politikere i Oslo får gjøre seg til talsmenn for bjørners og ulvers «rettigheter» i Pasvik. Politikere som lager lover, må bruke sunt bondevett. Like lover for Oslo og Vadsø passer ikke alltid. Man må i større grad tenke desentralisering ikke sentraldirigering.
Det må være en samfunnsoppgave å bygge hele Norge, enten man nå har sin stue på Finnskogen eller på Finnmarksvidda. Man får håpe og be om at stortingsflertallet vil satse på samfunnsbygging, istedenfor samfunnsnedbygging og avvikling.
