Av Willy Gryting
Den takknemlige samaritan, Luk. 17, 11–19
(OPPBYGGELSE): Han måtte nok innrømme det, fiskeren, at han hadde bedt til Gud da han var i livsfare ute på havet. Og han fikk hjelp. Men hva med takken som tilkom Gud, fikk Han den? Dessverre – da krisen var over og livet gikk sin gang igjen, var Gud nesten glemt. For hva slags takk var det Gud hadde ønsket? Jo, den som sangeren uttrykker slik: «Jesus, meg selv jeg deg bringer, legger med ned for din fot. At du meg evig skal eie, jeg er jo kjøpt med ditt blod.»
Kanskje du, kjære leser, har opplevd noe lignende. Du ba til Gud om hjelp da nøden var størst, men ennå venter Han på din takk. Først og fremst den takken at du gir Ham ditt liv. Skal Guds godhet snart få drive deg til omvendelse? Det kan snart bli for sent!
Av de til spedalske vi hører om i teksten, var det bare en som husket å takke. Men alle var blitt renset. Hvordan er det med oss kjære troende bror og søster som er renset i Jesu blod? Takker vi for frelsen? Hvordan er det med lovsangen? Det er vel ikke kommet inn ting i ditt liv som har forstummet lovsangstonen? «Takk Gud under alle forhold», står det i teksten. Som kristen kan og skal vi gjøre det. Prøv, og du vil kanskje få oppleve at lovsangstonen bryter frem på nytt.
Willy Gryting arbeidet tidligere for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten.
