Av Geir Adelsten Iversen
(02.10.2019): Den amerikanske forfatteren Mark Twain skal ha sagt: «Det finnes tre slags løgn: løgn, forbannet løgn og statistikk».
Under høstens valgkamp ville Fiskeribladet og Finnmark Dagblad ha det til at fangst landet i den seneste tid overgikk de kvanta som en har registrert i historisk tid. I og med at det var full beskjeftigelse i de fleste fiskevær fram til stengingen av torskefisket for alminnelige kystfartøy i 1990, ja så satte jeg meg fore å undersøke saken selv – dvs. ved det som i akademisk språk kalles «deltakende observasjon». Har den mengden som landes – og som altså etter sigende er over historisk gjennomsnitt og som skapte helårsarbeidsplasser nå igjen fått i gang helårsdriften?
La meg ta konklusjonen først: I store så vel som små fiskevær, kunne fiskekjøpere rapportere om mangel på fisk. Det var så lite fisk og så ujevnt fordelt gjennom året at ingen fiskeindustribedrift kunne drive helkontinuerlig. Det var kun råstoff til sesongmessig drift.
Her er noen illustrasjoner: I Honningsvåg/Nordvågen var det manko på fisk. En bedriftsleder fortalte at han hadde inngående ordre – blant annet fra Portugal til svært gode priser – som han måtte si nei til. En annen kjøper hadde også manko på fisk – og det selv om en av de fhv. Hammerfest-trålerne hadde leveringsplikt til Honningsvåg. Denne bedriftsleder kunne fortelle at rederiet som hadde tråleren aldri leverte noe som helst til bedriften hans.
I Båtsfjord – «Norges fiskerihovedstad» kunne lederen for anlegget til Lerøy fortelle at helårlig drift var umulig fordi han hadde mangel på råstoff. Som en vil vite er dette selskapet som eier de såkalte, Røkke-trålerne (via oppkjøp av AS Havfiske). Lerøy kontrollerer med dette ca. 100.000 tonn hvitfisk. Likevel er det manko på fisk hos Lerøy. Og mht. mye av den fisken som her tas i land går store deler videre utenlands uten bearbeiding lokalt.
I Vardø har åtte redere på Møre gått sammen om å overta et i lengre tid uvirksomt anlegg. Fartøyene disponerer over 8.000 tonn torsk. Anlegget beskjeftiger 10 mann i sesongene. Fisken mellomlagres her, men bearbeides ikke. Om videreforedling hadde skjedd ville dette kunne gitt arbeid til ca. 40 mann. I Hasvik har kommunen solgt ut leveringsplikten for ca. 14 millioner kroner netto. Som planen var så skulle disse midler brukes til oppkjøp av fartøy med kvoterettigheter. Lite av dette er realisert. Snarere tvert imot: Store deler av kystflåten er solgt ut. Fisk som kunne skapt helkontinuerlige arbeidsplasser er forsvunnet fra kommunens fiskekjøpere/fiskeindustri.
Hva skyldes den katastrofale utvikling? Mange politikere har hatt troen på markedstyring. De har avvist styring via politiske vedtaksprosesser uten at noen – verken i fiskeriforvaltningen eller på Stortinget har fremmet forslag om å oppheve havressurslovens plikt for regjeringens til å fordele kvoter på distrikter og fartøyer. Markedsstyring har ingen plass i norsk fiskerirett.
Målsettingen for fiskeripolitikken er at fisk skal gå til «best betalende anvendelse». Det er Nærings- og fiskeridepartementets ansvar å sørge for det. Men med en statsråd som etterfølger mange andre som har gått i samme spor, er politisk styring blitt et «fy-ord». Mine erfaringer fra rundreisen i Finnmark er at fylket skriker etter handlekraft og styring slik at ressurser som tilhører oss også kommer dette kystfolket til gode. Store deler av fisken som landes er kun innom Finnmark som en «transittstasjon». De tall som viser tonn landet forteller ingen ting verken mht. sysselsetting som dette råstoff gir grunnlag for. Ei heller forteller dette noe om hvor i landet inntektene av høstingen utenfor Nord-Norge havner.
Geir Adelsten Iversen er stortingsrepresentant fra Finnmark Senterparti
Artikkelen er sakset fra Altaposten uten forespørsel.