(25.09.2019): Forskyvning av maktbalansen i Sametinget sørover vil sannsynligvis få en rekke konsekvenser, skriver Ságat på lederplass.
De geografiske endringene i sametingsmandatene medfører at Finnmark ikke lenger har flertall i Sametinget. Dette vil gi seg utslag i hvordan økonomiske bevilgninger fordeles, og trolig også hvordan materielle samiske rettigheter skal fordeles og forvaltes.
Sametinget er sterkt inne i styringa av Finnmarkseiendommen (FeFo), som er hjemmelshaver til og forvalter av den umatrikulerte grunnen i Finnmark. Det dreier seg om et grunnareal som er større enn Danmark.
Sametinget velger halvparten av de seks medlemmene i FeFo-styret. Annet hvert år vil Sametinget ha styreleder, og dermed flertall i alle saker hvor styreleder har dobbeltstemme.
Finnmarksloven stiller ingen andre krav enn at de valgte styremedlemmer i FeFo må være bosatt i Finnmark. Videre skal det være minst én representant for reindrifta og minst én fra hvert kjønn blant de tre medlemmene Sametinget skal velge.
Allerede nå kan det registreres vesentlig misnøye med regjeringas forslag om at det nye tvangssammenslåtte Troms og Finnmark fylkesting skal velge den andre halvparten av FeFo-styret. Hvis også Sametingets tyngdepunkt forskyves sørover, vil dette være med på å fremtvinge endringer i valgordningen.
Verken samiske kommuner eller bygdesamer flest kan være tilfreds med en situasjon hvor andre enn de berørte samiske rettighetshaverne skal velge medlemmer til grunnforvaltningsorganet. Sjøl om det stilles formelt krav om bosted i Finnmark for å være valgbar, er ikke dette noe kvalitetsstempel i seg sjøl. Det er vel så viktig hvilke interesser de valgte reelt sett representerer.
Det er også et sunt og fundamentalt demokratisk prinsipp for enhver rettighetsforvaltning at tillitsvalgte ikke bare skal velges blant, men også av rettighetshaverne. Dette vil verken Sametinget eller nye Troms og Finnmark fylkesting oppfylle, så lenge Finnmark er i mindretall i begge instanser.
Finnmarksloven skulle gjøre finnmarkingene til herrer i eget hus, ikke etablere et nytt formynderskap som rettsetterfølger for statens sjølbestalta posisjon. Fremmedstyret utenfra skulle avvikles og ikke utvikles.