(OPPYGGELSE): Minnet var blitt svekket. Kreftene borte. Det var ikke stort annet igjen enn måltider som ikke ble spist. Hvite vegger og bilder øynene ikke kunne se.
En dag kom det besøk på gamlehjemmet. Kjente som mannen kanskje bare skimtet, og stemmer som øret ennå dro kjensel på.
Kaffen ble skjenket, litt kake og noen twistbiter i skålen satt frem. Den gamle mannen fikk hjelp til å drikke kaffe, hjelp til å få inn sjokoladebiten.
–Husker du siste tur ved Fiskevannet?
Jo, det fiskevannet husket han ennå.
–Det er 40 år siden nå.
–Er det det?
–Ja, det var en fin tid. Vi var gode kamerater. Vi hadde med oss mat. Vi delte alt som vi hadde med oss.
Plutselig kom minnet tilbake fra de gode ungdomsår.
Fra fiskevannets bredd gled oterfjøla ut. Ørret og rør slo etter flua. Ble sittende fast og dratt motvillig og sprellende til land. Slukene dro nylon av kasteboksen og landet langt ut i vannet. Den ble nå og da halt inn med fangst. Der på myra var multene nesten som plommer, røde som sola. Det var ikke så mange, det er det aldri av juveler. Lyngbålet ble fyrt opp, svartkjelen kokte og kaffen ble helt i kopper. Brødskiver og sukkerbiter. Det gode liv i steinheimen en sommerdag.
–Litt mer kaffe og sjokolade. Nå skal vi feire at det er 40 år siden sist vi var med fiskevannet.
Så var man tilbake i gamle dager for en liten stund.
–Vi har feiret 40-årsjubileet for turen til fiskevannet, fortalte den gamle mannen til pleiersken som ble overrasket.
Da kreftene var borte, svant også minnet og ordene om denne jordens saker. Rullestolen ble parkert for de lange turene i korridoren. Det eneste som satt igjen i tanken, var kanskje fordums sang og bibellesning om Jesus. Det gamle Nytestamentet ble tatt frem fra gamlehjemsskuffen.
«… alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus…» (Rom. 3. 23–24).
Den gamle mannen brøt av lesningen og sa:
–Står det virkelig slik. Les det en gang til!
Etter en livsvandring på 85 år var det meste glemt. Men ordene fra testamentet sto igjen i sinnet. Ordet er et testamente fra Gud selv om nåde, frelse og evig liv for alle som tror på Ham. Det kan ikke viskes ut når alt er gjemt og glemt.
«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus…» (Romerne 8, 1).
Han fører deg frelst over fjorden, heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land, lyder et av versene i Trygve Bjerheims sang «Han tek ikkje glansen av livet».
Den gamle mannen hadde gjort som det står i predikerens bok:
«Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem.» (Predikerne 12, 12)
V.N.
