(12.09.2019): Kommunestyre- og fylkestingsvalget mandag ble en kraftig nesestyver for de fire regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.
Velgerne protesterer høylytt mot Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som i regjering har ført en lite demokratisk sentraliseringspolitikk. Som på toppen av å utarme distriktene, også bidrar til større forskjeller i samfunnet.
I forhold til siste stortingsvalg er tilbakegangen på 12,7 prosentpoeng for regjeringspartiene. Det betyr at de fire partiene i løpet av to år har prestert det kunststykke å miste mer enn hver fjerde velger.
Samtidig har velgerne også straffet AP for at det største opposisjonspartiet er altfor lite tydelig og tidvis fremstår som et ekko av Høyre. Det virker som om AP sentralt mangler guts til å ta opp kampen når regjeringa er på ville veier. Tilbakegangen er dog «bare» på 2,6 prosentpoeng i forhold til partiets katastrofale stortingsvalg i 2017.
På den annen side har særlig Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, men også Sosialistisk Venstreparti og Rødt, fått betydelig tillit fra nye velgergrupper. Helt klart som respons på at man er tydelige røster mot regjeringas sentraliserings-, forskjells- og miljøpolitikk. Disse fire partiene har vært klare og uredde motstemmer – og ikke tafatte medjattere – til en politikk som utfordrer folkesjela og distriktene rundt omkring i Norge og Sápmi.
For Venstre og KrF har regjeringsdeltakelsen så langt vært en katastrofe. KrF er så vidt over sperregrensa på 4 % på landsbasis, mens Venstre nå er under sperregrensa. Sjøl om de to partiene riktignok har oppnådd viktige gjennomslag i enkeltsaker, er det åpenbart at begge har svekket sin egen posisjon og innflytelse ved å tre inn i regjeringa. Her kan man snakke om bevisst politisk sjølskading.
Som uavhengig opposisjonsparti på vippen hadde KrF en ønskeposisjon som man ga frivillig slipp på ved å gå inn i regjeringa. Sett i ettertid fremstår dette som en lite gjennomtenkt strategisk handling, som straffer seg på flere måter. Både i form av velgerflukt og mindre gjennomslag enn man kunne ha oppnådd i vippeposisjonen på Stortinget.
Valget bør gi grunnlag for nøye ettertanke, ikke minst blant valgets tapere. Dessverre ser det ut til at evnen til konstruktiv sjølkritikk ikke er spesielt fremtredende på maktas tinde.
Statsminister Erna Solberg er overbevist om at Høyre har en god politikk som folk vil støtte ved stortingsvalget om to år. Altså at valgnederlaget ikke skyldes feil ved Høyres politikk, men at velgerne er for «treige» og trenger mer tid til å forstå hvor god denne politikken er. Statsministeren fortrenger altså at hennes regjering har mista mer enn hver fjerde velger i løpet av to år.
I et demokrati bør det ikke være slik at samfunnstoppene forteller folket hvor skapet skal stå. Tvert om må det være motsatt, slik at makthaverne lytter til folket og justerer kursen når kompasset peker i feil retning.
For eksempel mener stadig flere tradisjonelle Høyre-velgere at deres gamle parti er i ferd med å skrote sitt viktige verdikonservative grunnfundament, til fordel for liberalisme. I år var det 200.000 færre i Norge som stemte på Høyre enn i 2017. Den samme utvikling kan spores i AP, som i likhet med Høyre sliter med å finne tilbake til partiets opprinnelige identitet, kampsaker og verdier.
Ikke minst i Nord-Norge ble valget et folkelig opprør mot en hardhendt og hodeløs sentralisering og rasering av tjenestetilbud. Og Troms og Finnmark protesterte mot tvangsekteskapet som regjeringa piska igjennom med et par stemmers overvekt i Stortinget.
Det er ganske utrolig at sørnorske stortingsrepresentanter som knapt nok har satt sin fot i Finnmark, kan overkjøre en demokratisk folkeavstemning, hvor 87 % sa et rungende og soleklart nei til sammenslåing med Troms. Søringene (dáža) på Løvebakken viste en uvennlig og diktatorisk maktarroganse mot same- og kvænfylket Finnmark. Også i Troms er et klart flertall imot sammenslåing.
Valget viser at også mange av regjeringspartienes tradisjonelle velgere i nord har stemt annerledes denne gang. Klarest kommer dette til uttrykk i Vadsø kommune, den eneste kommune i Finnmark hvor regjeringspartiene nå har både ordfører og varaordfører.
Her må Høyres ordfører Hans-Jacob Bønå snart levere fra seg ordførerkjedet, mens KrFs varaordfører Otto Strand ikke engang kom inn i det nye kommunestyret. Vi kjenner både Bønå og Strand som erfarne og dyktige lokalpolitikere, som begge har bidratt aktivt med mange gode resultater på sine politiske CV-er.
Likevel har folket straffet dem fordi de ikke ville respektere den demokratiske folkeavstemninga. Altså fordi når det virkelig gjaldt, lå lojaliteten ikke hos folket i Vadsø og Finnmark, mens hos egen partiledelse i Oslo.
Så er det et paradoks at hvis de to hadde respektert folkets røst, så ville det blitt temmelig umulig for regjeringa å gjennomføre tvangssammenslåinga. Om galskapen dermed hadde blitt stoppa, ville både Bønå og Strand blitt folkehelter i Vadsø og Finnmark, og trolig gjenvalgt med solid margin.
Ved fylkestingsvalget i Troms og Finnmark ble det avgitt i alt 111.284 godkjente stemmer. Det er nesten 10.000 stemmer færreenn ved kommunestyrevalget.
Likevel ser vi at SP fikk 26.087 stemmer i fylkestingsvalget, vel 3.000 flereenn partiet fikk ved kommunestyrevalget. Det forteller tydelig at tusenvis av velgere som lokalt har stemt på AP eller regjeringspartiene, regionalt har stemt på SP i protest.
Det kan ikke være noen tvil om at SP i Troms og Finnmark på mange måter har fått klekkelig betaling for sin uforsonlige holdning til udemokratisk tvang og pisk.