Av Jørgen Høgetveit
Posten skal fram, het det før og det ble gjennomført med små midler, men hardt arbeid.
Postmannen som passerte Seljestadjuvet, ble tatt av snøras. Folket drev og forberedte begravelse da han kom gående med postsekken. Han hadde gravd seg ut med posthornet: Posten skulle fram.
Vi stod på Maihaugen og så på kjempetoget «Dovregubben» med postvognen på slep. Der satt konduktøren og sorterte posten når han likevel var på jobb. Men nå med fly, tog, busser egne postbiler med logoen «Vi lever av å levere», hva foregår? Man undres om de snart avgår ved døden – for leveringen er det så som så med.
Av diverse grunner – blant annet fordi en skriver mye til redaksjoner osv. holder en fem-seks aviser. Men de kommer selvsagt ikke på lørdag. Og i lengre tid har de ikke kommet på mandag heller – og i dag sier og skriver en onsdag – og heller ikke på tirsdag var det avviser og knapt reklame i postboksene. Når postbunka endelig fyller opp postboksene til toppnivå – med en masse plast utenpå – ja så er det selvsagt bare en ting å gjøre. Rive all plasten – skumme avisene rimelig overfladisk – for nå må en virkelig anvende Ibsens ord: Ikke lese for å sluke, men for å se hva en kan bruke.
Men sånn kan vi ikke ha det i Norge hvor man er vant med at når man betaler for en vare – så blir den levert punktlig og i skikkelig stand etter avtale. Hvor lenge kan dette A/S hysteriet om markedskreftene (jungelens lov) max fortjeneste for aksjeeierne – med postleveringen som en høyst underordnet sak – uansett hva kunden betaler. Til slutt må en si opp avisene og orientere seg best mulig via nettet – men da blir det mindre og mindre å «leve av for Posten».
Men inntil videre får vi sende ut det vi har å spre, og ringe opp en del av våre kunder og sjekke at forsendelsen er kommet fram – om ikke dagen etter som lovet – men «etter hvert» – for en håper jo fremdeles at «Posten skal fram».