Av Axel Remme
Salme 40, 1–3
(PREKEN): Stanser du for denne lille artikkelen og tar deg tid til å lese, får du høre noe både fra Gud og om Gud. Det som sies her, har vært kjent i over tre tusen år, helt fra kong Davids tid. Vi hører noe om det Gud gjør for og med mennesket.
Han bøyde seg til meg. Det nevnes først, og dermed vil Han at vi skal ha dette som utgangspunkt og forutsetning. Vi må altså tenke først på dette. For her uttrykkes Guds vilje til å nå og være alle mennesker nær. Han har aldri ment at du skulle leve på avstand eller borte fra Ham. Det er Guds store ønske at du er i Hans samfunn, trygg og glad.
Da vi var barn, bøyde mor eller far seg ned til oss. For å trøste og hjelpe. Eller for å gi oss det vi trengte og gode råd. De ble så nær, så øm og varm. Det ga nytt mot. Gud bøyer seg ned til oss. Mennesket makter ikke selv å nå opp til Ham, Den høye og Hellige. For vår synd har skilt oss fra Gud og skapt en uoverkommelig avstand.
Men Gud bøyde seg ned til oss. Det skjedde ved at Han sendte sin enbårne Sønn til verden. Så virkelig og nært, at Han «tok bolig iblant oss». Han var «Guds Lam som bærer verdens synd». Jesus bøyde seg helt ned i vår nød og tok all syndeskyld på seg. Ved stedfortredende liv, lidelse og død ble Han «en soning for våre synder». To vel kjente stedsnavn i Jerusalem hjelper oss til å huske dette: Getsemane og Golgata.
Han «Hørte mitt rop». Dette er det andre som sies her om Gud. I vår verden er det mange slags rop. Begeistringens rop, protestenes rop, ropet fra fornøyelseslivet, rop om farer, om barmhjertighet og rettferdighet, og om hjelp fra mennesker i nød. Kong David hørte trolig mange ganger jubelens rop. Men han kjente også personlig til nødens rop. Da han selv måtte rope på Gud om tilgivelse og hjelp. Med erfaringens tyngde kunne han vitne slik: «Han hørte mitt rop.» Det var en realitet, prøvet og erfart.
Når skjedde det? Svaret gis slik: «Jeg ventet på Herren. Da bøyde Han seg til meg, og hørte mitt rop.» Det var altså både forventning og venting. Og tillit til Gud, at han hørte og handlet.
Gud hører både ropet og sukket, den ordløse bønn. Og Han «ser hver en lengsel i sjelens dyp, som etter det evige higer». Vi skjønner at det er noe Gud særlig venter på å få høre fra alle: Den sanne troens bekjennelse, og bønn til Jesus om frelse. Da skjer det som her sies som for det tredje, at Gud gjør:
«Han dro meg opp.» «Opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.» Slik forkynte David frelsen. Det er å bli dratt opp. Å bli grepet og reddet av Guds mektige hånd. Vantroen og annen synd drar oss ned. Med den synker mennesket ned i fornektelsen og syndens gjørme, og blir sittende fast. Du kjenner det og kan sette mange navn på det: egoisme, selvgodhet, uviljen og ulydigheten mot Guds ord, egenvilje, stolthet, menneskefrykt, avvisning av Guds ord og kall. Og dertil nytelsen som fører til misbruket og de mange slags onde laster.
Fristelsene og farene er store. Mange kjemper og sitter fast i «den dype gjørmen». De kjenner seg bundet av lastenes forbannelser. Skyldbetynget og med selvforakt, ofte ensom og fryktsom, og vel kjent med tunge tanker og følelsen av håpløshet.
Ikke minst til deg «som strever og har tungt å bære», rekker Jesus sin hånd. For å løfte deg opp fra det som binder og tynger. Du kan få samme lykkelige opplevelse som David: «Han dro meg opp». Da skjer det fjerde som her nevnes om Gud:
«Han satte mine føtter på en klippe.» Det er Guds vilje at vi skal ha fast grunn å stå på i livet. Noe som er urokkelig og trygt, som holder for tid og evighet. Hver dag hele livet, i døden og i møtet med Gud. Denne trygge grunn, som Gud setter mennesket på, kalles her «klippen».
Kristus omtales i Bibelen som klippen. Ja, det står konkret at «klippen var Kristus». (1. Kor. 10, 4) Han er den vi kan ty til i livets skiftende forhold og situasjoner. I vårt daglige ansvar og strev, kamp og smerte. Når vi møter sykdom og sorg, fortvilelse, frykt og annet tungt. Og uforutsette problem på grunn av spesielle omstendigheteter, uventede hendelser, eller lettsindige, gale valg.
Det finnes en klippegrunn, noe som virkelig holder mot verdens påkjenninger i livet. Og som står seg når alt omkring svikter. Selv når misbrukets onde makter setter inn for fullt, og håpløsheten har dratt en ned i «det dype dynn». Gud løfter opp, frigjør og plasserer den som lar seg frelse, på klippegrunn. Den er holdbar, urokkelig og uangripelig. Fra det øyeblikk Gud får frelse mennesket, er det løftet opp på sikker grunn for evig!
