Av Jørgen Høgetveit
(KOMMENTAR, 17.06.2019): Ja, jeg spør slik fordi Bibelen sier at dette er situasjonen gjennom alle tider og særlig i de siste tider som så mange snakker om i dag – tider som er på gang. Men ofte høres det mer ut som en «fluktrute», kanskje trøst – men lite oppfordring til liv og forkynnelse som angriper og serverer slikt salt og lys at det blir reaksjon og kanskje forfølgelse av det. Hvorfor er det så mye forkynnelse i dag av prester, pastorer og også lekfolk, men lite eller ikke reaksjon/forfølgelse? Kolliderer ikke Guds rike lenger med verdens riker – tilpasser man seg i frafallet for fred? «Fred med verden er fiendskap med Gud.» Tales det ikke lenger bibelsk sannhet der Satan angriper? Der Guds stridsmenn skulle møte opp ifølge Luther. Nå tales det om dialog, markedsføring – men lite tales det om bibelske sannheter om Satans konkrete angrep og til de som forfører. En kan garantere at man ville få kontakt så det gnistret (Børre Knudsen) om en gjorde det – men også forfølgelse. Dradd for «retten», utskjelt i miljøene og media, baktalt og isolert. Bare prøv.
Profetene talte til folket, makter og myndigheter og ble ensomme og forfulgte til døden. Døperen Johannes talte Herodes til rette om gjengifte og betalte med hodet på et fat. Jesus gikk rundt og gjorde vel, og folket hang ved Ham, men Han refset også makter og myndigheter – datidens politikere/teologer og deres vedtak og styring. «Si til den rev!» Forfulgt ble Han, og de drev med baktalelser inntil sammensvergelser og drap ved korsfestelse og halshogging. Les lista til Paulus hva han ble utsatt for – menigheten forlot ham, også brødrene da han møtte i retten. Ensom stod han for verdens mektigste domstol – alle forlot ham – men Gud stod meg bi, sier han.
Luther ble lyst i bann – men ble reddet av sine venner til borgen Wartburg. Hans Nielsen Hauge fikk arbeide i åtte år, men ble puttet i fengsel 10 ganger, hånet og spottet for så å bli satt inn i 10 år uten lov og dom. De brente bøkene hans, ødela handelsvirksomheten, knekte helsa hans og dømte hmn etter Konventikkelplakaten som ingen straffeparagraf hadde, til to års straffarbeid, som ble omgjort til 2000 spesidaler – som vennene betalte. Men Gud ga frihet i 1814 og seier for land og folk. Hva nå – når «flammene» slikker mot oss fra Europa og folkene i vilt frafall?
Hvor og fra hvem kommer de konkrete never med salt som svir hos høy og lav? Hvor er de skarpe gjennomtrengende lysstråler som rammer både bibeloversettere som korrumperer Ordet og makthavere som lar folkesynder bli u-lover (gift) fra de folkevalgte? Hoseas kapittel 10 mfl. Rettskilden er ikke lenger «evangelisk-luthersk» i folkestyret (Laodikea) – nei, senter i «evangelisk-luthersk», Jesus selv, er kastet ut – dog står Han for døren og banker.
Hvorfor taler ikke de som har de store talerstoler – advarer og hjelper folket i veiledning og praksis til å ta vare på seg selv, livene sine, ekteskapene og barn og barnebarn. Jo, de prater, men om hva? Hva de ikke sier – er kanskje viktigst å lytte etter?
Men Luther og hans etterfølgere fikk smake og ikke minst Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere helt opp til frigjøringsverket var gjennomført for nasjonen, og de store folkevekkelser hadde forandret folket så de var styrt innenfra i frihet. Fullkomment, nei, langt ifra – men ikke slik som i dag da folkesyndene gror, og kirken er totalt på avveier sammen med samfunnsstyringen – som før – og det myndige lekfolk i betydelig grad er umyndiggjort og skremt til taushet av ulover. Verden og avguderiet henger sammen som vann over hele kloden, sa C. Fr. Wisløff – og er ikke å spøke med for dem selv eller oss som bekjenner Jesu-navnet. Når rikene kolliderer, blir det bråk og farlig bråk som til slutt ender i kriger og ødeleggelser – og åndehæren som styres av den onde selv – hvis målsetting er å myrde, stjele og ødelegge. Han er løgnens far og totalt destruktiv, men «kvinnens ætt har knust slangens hode». Frykt ikke. Jeg har overvunnet verden – sier Fredsfyrsten til Sine. Men slikt følger det forfølgelse av, av forskjellige typer.
Sant nok – det er svært utrivelig – men hvordan tror du det blir om du fortsetter å gjemme deg bort og håpe på at det går over? Til lenger vi venter – og nekter å stå opp mot «ondskapens åndehær» som kommer gjennom disse «verdens herrer i dette mørket», jo verre blir det. Men det er avgjørende at vi er i Herrens følge – at det er Hans gjerninger vi arbeider med, at Han går foran i striden, og at Han slutter toget til beskyttelse. Esaias 54 «– intet våpen som blir smidd imot deg –» osv.
Ja, vi vet at dette koster i indre strid og den strid som følger etter i det ytre rom. Men striden må tas for å redde den enkelte og folket om Gud gir tid. Luther fortsatte å plante selv om hans visste at verden gikk under neste dag. Det gikk på livet løs – men for en arv de ga videre til oss – likevel finner vi småting vi kan kritisere og heve oss på. Men hva med dagens kamp for å redde foreldre, barn og vårt kristne livsrom?
Hvorfor går ikke ledelsen foran sammen med Jesus og tar støyten i menighet og samfunn?
Hvorfor priser man tilpasning og forsiktighet i samfunn og menighet? Blir det fred og velsignelse av slikt? Det blir ikke sannhets tale der Satan angriper hvor man ikke kan unngå å se at sentrale bibelske sannheter raseres – sannheter, vernet for liv og evighet? Hva er etterfølgelse og lydighet og hva skal det resultere i? Det er en pris å betale for sant disippelskap og det sanne kristne liv. Den rettferdige og rettferdiggjorte «ved tro skal han leve, og dersom han unndrar sig, har min sjel ikke lyst til ham.»
Å vandre med Guds rike i verdens riker skaper strid, og en skal bli forfulgt om en ikke unndrar seg. Sånn var det før – og slik er det nå. Verdens rike og Guds rike – er som ild og vann – ikke som «kristen, humanistisk» som Gr.l.`s nye Gr.l. § 2 ble til.
Hva sa Jesus om dem som ville følge Ham i Ord og gjerning i menighet og samfunn? Johannes’ evangelium kapittel 15, 20: «Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt mig, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders.»
| Supplerende lesning: 2. Tim. 3,12. Joh. 15,20. Matt. 16,24. Joh. 17,14. Ap.gj. 14,22. 1. Tes. 3,3–4. Joh. 15,13.ff.: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner; I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» Artikkelen er hentet fra Kommentar-avisa.no |