Av Vidar Norberg
(OPPBYGGELSE): En av de gledelige opplevelser i barneårene var tur til Kifjord. Der lå bestefar og bestemors båt på sjøen. Motoren var på ti hester. Det skummet friskt rundt baugen når det ble gitt full gass. Det ble det ofte, unntatt på søndager. For søndager var alltid unntaket i gamle dager. En dag som var helt annerledes. Det var helligdag.
I Jerusalem er det fortsatt som på Nordkyn i gamle dager. Jerusalem blir stillere på sabbaten. I religiøse strøk stenges enkelte veier på sabbaten. Når sabbaten begynner, trekker mange israelere i finklærne for å gå i synagogene. Det er helg.
Trompetstøt
Arkeolog Eilat Mazar skriver i sin bok «Den komplette guide til Tempelplassens utgravninger» at de har funnet steinen hvor prestene sto og blåste signalet. På den står det skrevet «Til trompetplassen for kunngjøringer». Steinen står nå på Israel museum. Den vitner om at helligdagen var så viktig at den ble kunngjort med trompetstøt, slik den kjente historieskriver Josefus Flavius forteller i boken «Den jødiske krig» IV:9:12.
På Templets tid, for over 2000 år siden, sto en prest i det sørvestlige hjørnet av Tempelplassen i Jerusalem og blåste i en trompet når sabbaten begynte og ble avsluttet. Det fortalte folk når de skulle avslutte sitt arbeid.
Slik er det den dag i Jerusalem, om enn med moderne trompeter. Fredag ettermiddag lyder en sirene og varsler at om kort tid begynner sabbaten. I andre byer kan mennesker for eksempel bli automatisk oppringt og varslet om at snart begynner sabbaten. Nå må arbeidet avsluttes.
I jødedommen starter døgnet, eller den nye dagen, ved solnedgang og avsluttes neste dag ved solnedgang. Alt torsdag begynner mange forberede seg til sabbaten. Pene bluser og hvite skjorter er klar til fredag kveld. Da går mange religiøse til synagogene. Etterpå er det sabbatsmåltid.
Helgefred
I jødedommen er det slik at man ikke får tenne opp ild på sabbaten, fordi det i 2. Mosebok 35,3 står at «Dere skal ikke tenne opp ild i noen av deres hus på sabbatsdagen.» Etter jødisk tradisjon er det å tenne ild dersom man skrur på en elektrisk bryter eller starter en motor. Derfor må sabbatsmiddagen lages før helligdagen begynner, slik det ofte ble gjort i Norge før i tiden. Middagen settes ofte på en varmeplate som står på hele sabbaten. Kaffevannet må også stå i en beholder som er påskrudd hele tiden slik at ild ikke tennes, skrus av og på.
På mange måter er det jødiske samfunnet preget av den samme livsstil som det judeo-kristne norske samfunnet var frem til kanskje 1960-tallet. Den gang lå motorbåtene i fortøyningene eller var dratt opp på land. Man diskuterte om man kunne gå ut med lystbåten på søndag. Man kom vel frem til at det til nød er mulig om det ikke er gudstjeneste og man tar med seg transistorradioen og hører radiogudstjenesten i en vik.
Det var utenkelig for veldig mange at man skulle gå på fjellet for å fiske ørret, rør og laks på søndag. Før i tiden verken klippet, sydde eller skrudde man. Det var hviledag. Selv om man ikke regnet seg som kristen, var de fleste så allmennreligiøse at de viste respekt for helligdagen. Før måtte man ofte pugge de ti bud i Luthers katekisme. Det fjerde bud lyder «Du skal holde hviledagen hellig».
Det synes ikke som om mennesket har helt godt av fem dagers arbeidsuke. Mange blir rastløs og full av tiltakslyst etter lørdagshvilen. Når søndagen kommer, frister både data, sag, båt og bil, bråk og ståk. Kanskje er det derfor så mange mennesker møter veggen eller blir litt utbrent. Sabbaten ble til for menneskets skyld. (Mark. 2, 27). Den løfter menneskelivet over hverdagen. Et liv uten helg blir i det lange liv trøstesløst.
Ikke arbeid
Det var frem til 1980-tallet en fisker i Kjøllefjord som ble kalt for «Gullgutten». Jeg vet ikke om han «rodde» på helligdager, men jeg tviler litt på det for det var ikke vanlig på den tiden. Likevel fikk «Viken» så gode fangster at han ble kalt for «Gullgutten».
En av de kjente fiskehistorier langes kysten handler om Oscar Rolf Torrisen, en kristen frikirkemann fra Halsa på Meløy i Nordland. Han holdt alltid hviledagen hellig. Lørdag klokken 18.00 stanset de fisket. De begynte ikke arbeidet før mandag klokken 06.00. Selv om andre båter gikk ut både seint og tidlig i ørk og helg, så fikk Torrisen alltid dobbelt så meget fisk som de andre fiskerne. Torrisen-familien begynte med små båter, kjøpte etter hvert større båter og trålere. Etterkommerne kjøpte siden SAS-hotellet i Bodø, og de satset videre på oppdrett.
Man må nok gi Petter Dass rett når han i Nordlands Trompet sier:
«Det er os forgiæves, vi stille opstaar,
Og siden langt silde paa Natten udgår,
Sig rigdom dermed at tilføye;
Vil HErren forkorte, hva er det du har,
Vil Herren velsigne, da fyldes ditt Kar,
Hand giøre kand Rig uten Møye.»
Det fortelles også en annen historie om Torrisen-familien. Fisket var over og lotten god. En fiskerne ble sendt av sted i arbeidsklærne til Jakkelen bil i Bodø. Han ba om fem biler. Selgeren så på ham og fikk ham på dør. Da gikk han over gaten til konkurrenten, kjøpte bilene og betalte kontant.
Fisken i havet
Min gamle tante pleide å fortelle en gammel legende om at fisken skal utryddes. En far skal ta sitt barn på fange og fortelle om fiskene som en gang svømte i havet. Bibelen forteller at fisker skal utryddes når synden blir stor:
«Hør Herrens ord, dere Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen Gudskunnskap finnes i landet. De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer frem med vold, og mord følger på mord. Derfor skal landet visne, og alle som bor der, skal vansmekte, både markens dyr og himmelens fugler, ja, også havets fisker skal utryddes.» (Hosea 4, 1–3).
Gud har omsorg for hele sin skapning, både det som er i luften, på jorden og i havet. Et eksempel på dette står i 2. Mosebok 34, 26: «Du skal ikke koke et kje i dets mors melk.» De lærde sier at slikt er barbarisk og Gud har omsorg for hele skapningen, derfor får man ikke koke kjeet i mors melk. I gamle dager var det forbudt mot jakt og fiske på helligdager. Hele skapningen har rett på en hviledag.
Tid til Gud
I jødedommen inviteres folk til sabbatmiddag. Det er en stor fest, som om dronningen kommer på besøk. Man skal dele med andre, særlig den som er fattig og ringe. Det gjør mange jøder. Det er ingen bedre dag å gjøre det på enn på sabbaten for da er det så mange gode middager. Gode søndagsmiddager var det også i Norge før i tiden. Det fortelles om en liten pike på Ingøy. På søndager spiste hun tre middager. Først hos mormor, så hjemme og til slutt hos farmor som hadde senest søndagsmiddag. Den gangen, da nesten alle spiste fisk seks dager i uken, kanskje med unntak av grøt på lørdag, var det kjøtt og brunsaus på søndag.
Sabbaten, søndagen eller helligdagen var også i Norge en dag som hevet seg over alle andre dager. Den som mister helligdagen, mister roen og himmelen over sitt liv.
Jesus sier:
«Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn». (Matt. 4, 4)
I Luthers forklaring til det tredje bud heter det at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det».
«Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (Jesaja 55, 6)
Artikkelen er tidligere trykket i Menighetsblad for Kjøllefjord og Lebesby.
