Av Vidar Norberg
(27.05.2019): Den europeiske union (EU) har med Tyskland i spissen og Frankrike på slep felt Storbritannias statsminister Theresa May etter to år og 10 måneders styre.
EU vil gjøre det så vanskelig som mulig å tre ut av handelsunionen, slik at ingen våger å følge etter Storbritannia. Men EU kan ikke stanse atommakten ute i øyriket, om de enn så gjerne ville. Men trusler om at britene ikke kan handle fritt med EU-landene, ligger i luften. Og frykten for en svekket økonomi og lavere levestandard er for tiden den pisken som virker nest best etter en krig.
Tyskland har med sin sterke økonomi herredømme i EU. De kan presse igjennom sin politikk, særlig mot mindre makter som Hellas, Italia og tidligere østeuropeiske stater. Dette handler om hegemoni, om å dra til seg ressurser og velstand på bekostning av andre nasjoner.
Man skal ikke glemme at EU ble startet som en kull- og stålunion for å grafse til seg av knappe ressurser under gjenoppbyggingen etter den andre verdenskrig. De gamle kolonimaktene mister like lite sine prikker som leoparden minister prikkene.
Velgerne i Storbritannia sa i en folkeavstemning nei til fortsatt medlemskap i Den europeiske union. Motstanden mot EU-medlemskap skapte også et nytt ord, brexit. En av årsakene til brexit var de store avgiftene som britene må betale for tollfri handel med resten av Europa. Den store innvandringen til øyriket spilte nok også en rolle. EU-landene har gitt opp å stanse folkeforflytningen fra Midt-Østen og Afrika anført av islam.
Det falt i EU-tilhengeren Mays lodd å lede britene ut av EU. Hun gjorde det tidlig klart at hun ikke ville lede landet ut i en «ikke-avtale». Kanskje ville hun ha en «brexit-light», en aldri så liten avtale med døren på gløtt. Fire ganger ble hun stemt ned i Det britiske parlamentet. Etter 1044 dager som statsminister kunngjorde May fredag 24. mai sin avgang som Det konservative partiets leder den 7. juni. Hun vil imidlertid sitte som statsminister til en etterfølger er valgt av partiet. Med tårer og gråtkvalt stemme leste hun opp sin kunngjøring utenfor statsministerboligen i Downing Street 10 i London og forsvant fort inn.
Nå er det EU-motstander og tidligere utenriksminister Boris Johnson som stiller opp som toppkandidat til Det konservative partiet. Han besøkte i 2015 Israel og fortalte ifølge Jerusalem Post til Vestmurens sjefrabbiner Shmuel Rabinowitz at han har jødisk slekt fra morssiden i Russland. Med i kampen om å bli statsminister er rundt ti politikere. Blant dem er nåværende utenriksminister Jeremy Hunt som er mot boikott av Israel, samt internasjonal utviklingsminister Rory Stewart, tidligere arbeids- og pensjonsminister Esther McVey og helseminister Matt Hanocok.
Opposisjonsleder Jeremy Corbyn sa at den nye statsministeren må skrive ut nyvalg og la folket bestemme landets fremtid. Britene har fått frist til 31. oktober med å forlate EU. Blir det ingen avtale innen denne tiden, kan britene bli kastet ut av Europa uten rett til handel og vandel med EU.
Man kan si at Tyskland, som står bak to verdenskriger, samt Frankrike, som ikke bare har en fredelig historie å vise til, har klart å skape litt politisk kaos i Storbritannia. Det er nok nettopp det de ønsker når de ikke får styre alle europeiske nasjoner. Kaoset ryster de gamle partier i Storbritannia. På meningsmålingene er det Brexit-partiet til Nigel Farage som gjør det best, på bekostning av både Tory (de konservative) og Labour (Arbeiderpartiet). Folk er kanskje litt forvirret og ser etter politisk lederskap også utenfor det politiske aristokratiet.
Det som skjer i Den europeiske unionen, er interessant i et kristent perspektiv. Tidligere kristenstørrelser som Thoralf Gilbrant i Pinsebevegelsen og Dagen-redaktør Arthur Berg antydet under den forrige EU-kampen at EU kan være en forløper for Dyret eller Antikristen, omtalt både i Johannes’ åpenbaring og Daniels bok. Dette er verdensriket som var, forsvinner og kommer tilbake igjen. Det er det gamle Romerriket som reiser seg og blir en plattform for Antikristens rike.
Det nye Romerriket skal bli et ti-statsforbund, hvorfra Antikristen stiger opp. Det er vel ikke å undres over at det må bli litt avskalling når den tiden måtte komme. Lektor Johan I. Holm var klar på at Storbritannia skulle ut av EU fordi de ikke hele tiden var med i Romerriket. Før eller senere får Holm kanskje rett.
Det er interessant å følge med i utviklingen, både i Storbritannia og resten av Europa, fordi man vet at de store endetidsbegivenheter vil ta form i det gamle Romerriket som gjenoppstår. Og det får konsekvenser langt videre. I et kaotisk verdensbilde kommer den falske fredsfyrsten Antikristen til å stå frem som redningsmannen. Den falske fredsfyrsten kommer til å dra til templet i Jerusalem som hersker. Men når han krever tilbedelse, vil han bli avslørt, ikke minst av jødene som ikke vil tilbe andre guder. Da blir det en grusom trengselstid for denne verden, inntil Messias kommer på Oljeberget og etablerer Riket for Israel, Tusenårsriket.
Det er viktig å følge med på begivenhetenes gang. Kristne i Storbritannia har vært mot både Theresa May og EU. De har bedt både i sitt eget land og på konferanse i Jerusalem om at Storbritannia må forlate Den europeiske union, bli selvstendig og et redskap for Kristus i denne verden.
Luther sier at man skal se tegn i folkehavet og naturen. Når man ser på Israel, Midt-Østen og Europa, må man spørre om det ikke er noe på gang.