Av Vidar Norberg
Høyre-regjeringen foreslår å fjerne sangen fra norskfaget fra 2020. Da blir det opp til lærerne å velge om elevene skal synge.
Finnmark har skolene som kommer dårligst ut på statistikken. Da er det vel ikke grunn til annet enn klagesanger over Høyre-regjeringen.
Statsministeren kan vel heller ikke vente seg stort annet enn klagesanger fra Finnmark når Finnmark og Troms blir tvangssammenslått til et fylke, mot befolkningens vilje.
Før i tiden sang folket seg sammen. Sangene var lim som bandt folk sammen og gav en felles referanseramme. For eksempel Petter Dass sin salme «Herre Gud ditt dyre navn og ære Over verden høyt i akt skal være», Ivar Aasens «Millom bakkar og Berg utmed havet» eller Elias Blix’ «Å eg veit meg eit land Langt der oppe mot Nord.» Det vil jo unektelig bli både taust og trist når den oppvoksende slekt til slutt ikke klarer å stotre frem Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonalsang «Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.» Det er vel alt få som kan den uten å ty til noe så gammeldags som en sangbok.
Trøsten får vel være at de fleste har smarttelefon, og der er det mange rare sanger. Man trenger ikke en gang samles for å høre på dem, langt mindre synge dem. Sangfellesskapet har ikke lenger noen verdi i skolestua. Det er trist. For det var i gamle dager fine sangstunder på skolen.
Sett i et kristelig perspektiv er det verste at man ikke lærer, for ikke å si pugger, salmevers lenger. I gamle dager sa man at et salmevers med Guds Ord kunne være en bønn, god nok til å gi evig liv den fiskermann som klamret seg fast på båthvelvet i åpen sjø. I disse terrortider kan man også trenge et salmevers, både til trøst og evig liv. Når et folk ikke lenger har et salmevers med seg på vei til evigheten, har samfunn og regjering forsømt seg når det gjelder borgernes evige vel.
Hvor går et folk som ikke synger?
