Av Vidar Norberg
(17. mai 2019): Med sorg må man si at dette trolig blir den siste 17. mai i et selvstendig Finnmark fylke. Neste 17. mai vil Finnmark etter alt å dømme være tvangssammenslått med Troms fylke.
Folk i Troms er sikkert som folk i Finnmark, greie å være sammen med. Men begge folk ville nok fortsatt som selvstendige fylker med sin egen egenart og form.
Det er den politiske Høyre-viljen som har trosset Finnmark-folkets ønske om å få fortsette som et eget fylke. Høyre-regjeringen har ikke en gang villet lytte til en folkeavstemning hvor 87 prosent sa nei til tvangssammenslåing. Det er ikke bare mangel på demokratisk sinnelag. Det er et maktovergrep fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.
Det som skjer, er ikke noe nytt. Finnmark har alltid vært et eventyrfylke som har trukket til seg enkeltmennesker som har søkt sin lykke i et karrig men til tider ressursrikt område. Her har mennesker fra mange kanter smeltet sammen til et værhardt folk. Det er når fremmede konger og kanskje nessekonger tar makten for å sikre seg ressurser og utbytte at det ofte går galt.
For Finnmark som selvstendig fylke er det trist at dette foreløpig er den siste 17. mai i et selvstendig fylke. Men en skute må av og til seile i både stille og storm. Det gjelder å legge seg på været og ri stormen av når den kommer. Man må sørge for Finnmarks folk og land, men samtidig starte en politisk frigjøringsprosess. Man må se etter de partier og representanter som vil aksle denne politiske kampen. For mange mennesker kan det bli nødvendig en politisk krysning. Man kan bli nødt til å hive over bord gammelt politisk tankegods for å lette skuta og kanskje krysse fra høyre til venstre, ettersom vinden krever det.
Norge som nasjon har vært gjennom slike seilaser før. Senest under den siste avstemningen om EU-medlemskap for 25 år siden, i 1994. Den gang var det mange mennesker som byttet parti og stemte på Senterpartiet med Anne Egner Lahnstein. I denne kampen sto også Kristen Nygaard i Nei til EU. For det konservative kristenfolket var Arthur Berg en som kjempet med pennen. Det var en merkelig sammenslutning av alt fra bedehusfolk og avholdsfolk til kommunister og frilynte. Folk sto sammen for et selvstendig Norge. Fra klassekamp til åndskamp. Det var i kampens hete argumenter om at man mister selvråderetten og åpner for storkapitalens utbytting til at EU kan være forløperen for Dyret og Antikrist i Åpenbaringen og Daniels bok.
Det synes klart at Senterpartiet høyst sannsynlig vil være den beste garantisten for at spørsmålet om å oppløse tvangssmmenslutningen kommer opp til ny behandling og kan reverseres av Stortinget. Forutsetningen for dette er at det er Arbeiderpartiet som skal danne regjeringen. Man trenger med andre ord en rød-grønn regjering for å få til en politisk frigjøring av Finnmark, slik at det igjen kan bli et selvstendig fylke.
Til høsten er det valg til kommunestyre- og fylkesting. Det er viktig å stemme inn folk som vil oppheve tvangssammenslåingen. De skal målbære selvstendighetskampen for Finnmark fylke. Kanskje kommer fylkestingsrepresentanter i den lykkelige situasjon at de skal gi sitt råd til Stortinget om tvangssammenslåingen skal oppløses. Da må de lyde et klart ja til et selvstendig fylke. Politikere som vil la overmakten styre for å få noen ekstra velferdskroner i bytte for ressursene og selvråderetten, bør få så få stemmer som mulig. Det er viktig at folk deltar i de politiske partiers nominasjonsprosess og valg av kandidater slik at de som vil ha et fritt Finnmark, får sikre plasser.
Norge ble bygget på kristne grunnverdier. Det var limet i folket. Når da folkegrupper som er langt borte i de folkerikeste fylker skal begynne å styre over befolkningen i det værharde nord, kan det lett gå galt. Det er slikt som på sikt kan splitte og oppløse en nasjon. Dette er dessverre blitt Høyres politikk i praksis. Den står milevidt fra den demokratiske innstillingen som finnmarkingen Erling Norvik vant frem med.
Finnmarks befolkning er bare en liten del av nasjonen Norge. Man kan med Henrik Wergelands sang si at «Vi ere en Nation vi med, vi Smaa, en Alen lange». Derfor burde Stortinget lyttet til Finnmarks befolkning. Det gjorde ikke nasjonalforsamlingen. De behandlet folkeviljen i Finnmark som luft og med åpenlys forakt.
På denne 17. mai må man igjen heise det norske korsmerkede flagg i rødt, hvitt og blått. Måtte det få en ny symbolsk betydning i kampen for et selvstendig Finnmark fylke i kongerike Norge.
