(ANDAKT): Det hender at enkelte setninger sitter igjen i sinnet, lenge etter at de er uttalt. En av disse formaningene kom en gang fra rektor Mikael Landro ved Bibelskolen til Det Vestlandske Indremisjonsforbund i Bergen.
«Kvardagskristen vil eg vera!»
Landro la nok også til i «heim» og «skule» og «arbeid». Der man «ferdast».
I praksis betyr dette at liv og gjerning blir menneskets gudstjeneste og preken for andre mennesker om Kristi kjærlighet og frelse.
Det var et kristelig gjestehus. Ikke det mest pompøse og luksuriøse. Men det var alltid rent og pent der. Folk kom tilbake til denne kristne heimen igjen og igjen. Ville man se hvor meget folket der elsket Jesus, kunne man gå på toalettet og se hvor godt det var vasket. Det var den beste preken om hva menneskene der trodde på. Det gjorde også at folk lyttet til det som ble sagt.
Det var en turist som hadde vært hestekusk i sin ungdom som var ute på vandring på Oljeberget i Jerusalem. Han så at bislet med reimer var galt eller slurvete festet og eselet led der det sto. Han gikk bort og rettet på det før han vandret videre. Etter en god stund kom han tilbake. Da satte eslet i å rope sin vakreste takketale til gamle Niilo, selv om eslets fryderop ikke er av det skjønneste for det menneskelige øret.
–Også det som ser smått ut, blir stort når det er gjort for vår Frelser. Bare det å løsne et dyr fra båsen kan bli til ære for Gud og nytte for andre, skriver Ludvig Hope i andaktsboken «Eit ord i dag».
Bibelen taler om ferdiglagte gjerninger:
«For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.» (Efeserne 2, 10)
Alf B. Oftestad, som har gitt ut siste bind av Diakoniens historie, kom i et intervju i Vårt Land med en god forklaring til dette ordet.
–Jeg pleier å si: Din neste er den som krysser dine planer. Du har lagt planer for dagen, og så kommer det et menneske som trenger din omsorg og kjærlighet – og du må kullkaste det hele, sa Oftestad.
Det kan være noen som trenger at man lytter, skufler snø, slår inn en spiker, stopper en genser, tilbyr en kopp kaffe, skriver en søknad eller kommer med en formaning. Indremisjonsmannen Berhard Eide fra Det Vestlandske Indremisjonsforbund kom en gang inn på kontoret til en ung journalist. Han sa til journalisten at du skulle kultivere ditt språk. Tenk for en omtanke av en hverdagskristen, men også en lærd mann.
Det er noen som møter opp på sykeinstitusjoner for å fortelle og synge om Jesus til mennesker som er syke og tatt avsides. Slike andakter kan redde et menneske for tid og evighet. Det kan også kristelig tale i hverdagen. Når ord blir understreket av gjerninger, blir det ekstra sterkt. Frans av Assisi (1182–1226) sa: Forkynn evangeliet. Om nødvendig bruk ord. Den som vil være hverdagskristen, kan nå langt når man vitner med sitt liv.
Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus bød dem.» (Matt. 21, 6)
Ludvig Hope skriver under disse ord:
–Mye ville være enklere både i liv og lære om vi kristne tok det som en regel å gjøre som Jesus hadde sagt. Også det som ser smått ut blir stort når det blir gjort for vår frelser.
–Guds folk er et kongerike av prester som er i sin kirke og står for Guds alter hvor de lever og arbeider… Den som ikke har gudstjeneste i arbeidsklær, har det heller ikke noe annet sted. Vårt offeralter skal stå der livsstriden står, der arbeidsslitet er, der sorgen og gleden møter oss, og der livskallet byd oss å gå. Kristus har minst like stor lyst til å gå i fiskebåten som til å være i en domkirke. Der bonden løsner hesten sin i bønn og takk, der gjør han det for Jesus, skriver Hope.
Noen steder ber man om forlatelse for tanker, ord, gjerninger og forsømmelser. Selv for en hverdagskristen kan det nok bli mange forsømmelser. Daglig trenger alle mennesker å få tilgivelse både for det man har gjort, sagt og tenkt, og ikke minst for alle ferdiglagte gjerningene som man forsømte. Og når man vender seg til Jesus, får man tilgivelse.
«Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (Joh. 1, 9)
V.N.
