Av Vidar Norberg
(KOMMENTAR): På 1. mai burde man markere de judeo-kristne grunnverdiene som Norge ble bygget opp på. Kristentroen med gudsfrykt og nøysomhet var det som gav Guds velsignelse og et velferdssamfunn for de fleste.
Når mennesket vet at det har en allmektig Gud som står over dem og en gang skal dømme alle levende og døde, da er det ikke likegyldig hvordan man lever. Dette skaper ansvar for enkeltmenneske, familien og samfunnet. Man kan for eksempel ikke stjele, fordi det er en allmektig Gud som ser alt. Om man ikke dømmes her, så vet man at en skal man dømmes hisset. Gudstro er selve fundamentet for et levedyktig demokrati hvor mennesker tar ansvar.
Det er blitt sagt at kristentro med nøysomhet førte til at penger ikke ble sløst bort, men investert, noe som igjen skapte kapitalismen og etter hvert velstand. Men nytelsessyke er en last som ikke tjener samfunnet.
Det var en gang en predikant som fortalte om sine reiser med hurtigruten på opprørt hav i Finnmark.
–Da ble jeg havesyk (sjøsyk), sa han muntert.
Noen har opplevd å bli havesyk eller sjøsyk. Til slutt er brekningene på tom mage så fæle at man nesten kan tenke tanken om å gi opp alt. Man mister fornuft og styring. Slik er det å bli havesyk, grisk i jakt på penger og eiendom.
Økt materialisme er nok noe som har fått mennesker til å falle fra Gud. Man har det så godt at man ikke trenger noen gud. Man klarer seg selv, og om man ikke klarer seg, har man velferdssamfunnet og NAV som er gud, i alle fall så lenge man er på jorden. Men alvoret starter når man møter evigheten uten Frelseren Jesus Kristus. For uten Ham er man en fortapt synder.
Når man markerer 1. mai, kan man spørre om samfunnet i fremtiden vil klare å løse oppgavene alene, for eksempel når det gjelder helse og omsorg. Kanskje blir gamle dopet ned enkelte steder, slik at de ikke skal være til bry. Det kan vel hende at velferdssystemet en dag ikke klarer å løse sine oppgaver. At man snakker om eldredrap eller eutanasi på kronisk syke, er et alvorlig tegn i tiden på at de svakeste ikke er ønsket. I Bibelen er drap forbudt.
Man burde åpne for at frivillige og særlig kristne får drive privat omsorgsvirksomhet, gjerne med litt støtte fra det offentlige. For når mennesket blir gammel og svak, avkledes det ofte av skaperordningen for at det skal bruke sin siste tid på jorden til å søke plass i Guds evige boliger. Derfor er det så viktig at det er kristne institusjoner som ivaretar både helsen og bringer tro til mennesker som står på terskelen til evigheten. Det er nemlig ikke slutt med dette livet.
I en tid hvor det kanskje ikke er så mange kristne som drar rundt på sykehus og gamlehjem for å tale og synge om Jesus, kan det være på sin plass å minne om dette. Ennå er dører åpne. Det er mennesker som venter på besøk og vil høre et ord om Jesu frelse. På institusjoner kan man få mange tilhørere og kanskje redde sjeler for evigheten. Dette handler ikke bare om samfunnsansvar, men evighetsansvar.
Spørsmålet om innvandring har ført til høye bølger. Her er det viktig å minne innvandrerne om at de i Norge kommer til et kristent land. Man bør ikke bruke flerkulturelle holdninger som en brekkstang for å fjerne den kristne tro som har skapt Norge. Det er kors og kirkespir, ikke halvmåner som skal strekke seg opp mot den norske himmelen. Islam ønsker å dra folk tilbake til en mørk tid. Det er sverdets religion som også Norge bør vokte seg vel for. Flerkulturell aktivitet, hvor alt er like bra, er første skritt på å åpne for at islam kan få fotfeste i Norges land. De bitre erfaringene fra mørket i mange andre land er ikke et prøveprosjekt som anbefales. Om demokratiet åpner for islamsk innflytelse, vil demokratiet til slutt forsvinne. Det er den bitre realitet.
Dessverre har man innen Den norske kirke sett en tiltagende liberalisering. Det heter så fint at man kan leve med to syn. Dette argumentet ble benyttet da Den norske kirke sa ja til kvinnelige prester. Flere tok til orde for å leve med to syn da Kirken åpnet for to syn på homofil praksis, en sodomittisk synd som Bibelen fordømmer. Den er faktiske et tegn på undergang fordi man som folk særlig kommer under Guds vrede. Det vitner Sodoma om. Rent samfunnsmessig må man bare konstatere at homofilt samliv er ikke noe fornybart. Med slikt dør en nasjon ut. Det er en naturlov. Man kan heller ikke opprettholde en nasjon med fosterdrap. Abort er en himmelropende synd som stadig flere har akseptert. Men akkurat som Kains blod ropte til himmelen da han ble drept av Abel, så roper de drepte fostre på sin Gud i himmelen. Men det tar tid før vredesskålene fylles opp og straffedommen kommer.
I en situasjon hvor Den norske kirke i stor grad er blitt en folkestyrt frafallskirke, er det kanskje viktigere enn på lenge at troende kommer sammen til de helliges samfunn i hjemmene. De kan være åpne møte- og bønnested der det ikke er andre gudshus man kan samles i. Men selvsagt er det fortsatt gode prester, menigheter og forsamlings- og bedehus hvor Guds Ord forkynnes klart og rent.
Bønnens makt er stor. Som kristne er det viktig å be. Og dette er en oppfordring fra Bibelen:
«Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som er i høy verdighet, forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet.» (1.Tim. 2, 1–2)
Ta vare på Norge med den kristne kulturarv, det norske korsmerkede flagg. Det har vaiet på Norges flaggstenger. La det fortsatt vaie. På leirstedet Sjånes ble det gamle refrenget sunget igjen og igjen: «Fold det gamle merke ut.» Denne sang er like aktuelt i dag.
Løft ditt blikk, du ungdomsflokk se korsets tegn
flammende på himlen over jordens egn.
Se det stråler nå på nådens fane ned!
Fold det korsets merke ut!
Kor:
Fold det gamle merke ut!
Fold det gamle merke ut!
La det vaie over Norges ungdomsflokk!
Fold det gamle merke ut!
Det skal gi oss mot i kampens hete strid,
det skal klarne blikket i den onde tid,
det skal drive ungdomsmotet fram med kraft.
Fold det korsets merke ut!
Under dette merke stod de gamle før,
under dette merke enn Guds helter dør.
Skulle vi da svikte der hvor de stod fast?
Fold det korsets merke ut!
Sikkert vi ved dette merke seier får,
om enn alle onde makter mot oss står.
Jesus selv går med og fører hæren fram.
Fold det korsets merke ut!
Tekst: Thomas Ball Barratt 1905. Melodi: Charles H. Gabriel
Kanskje er det en idé å igjen holde 1. mai-møter med taler på norske bedehus hvor man kan trekke opp linjer i åndskampen.
