Av. prof. dr. theol. Aapeli Saarisalo
(OPPBYGGELSE): Vi leser i Joh. 20,6 at Peter gikk inn i graven og så at linklærne lå der. Videre fortelles det at svededuken, som hadde vært på Hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. «Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde,» v. 8. Da han så linklærne og duken, som hadde vært på Jesu hode, var dette ifølge evangelisten tilstrekkelig til at han kunne tro at Jesus var oppstanden fra de døde. I det syn som linklærne og duken beredte, lå der åpenbart visse omstendigheter, som direkte understreket og førte tanken hen på Jesu underfulle oppstandelse. For å forstå dette må en gi akt på følgende detaljer i den foreliggende situasjon, som evangelisten forutsetter kjent.
1. Jesu grav var en klippegrav, altså en slik grav som rike mennesker brukte for sine døde. Fattige mennesker begravde derimot sine døde i en grop i jorden uten noen balsamering og uten noe svøp. Jesus ble begravd slik som det i Es. 53 forutsies om Herrens tjener. «Hos en rik var Han i sin død,» v. 9. De rike ble gjerne begravd i klippegraver og det var også alminnelig at de ble balsamert på en eller annen måte. Men det var ikke den grundige egyptiske balsameringen, som skjedde ved å la legemet ligge i natron i 70 dager. Klippegravene hadde gjerne plass til flere døde og de døde legemer ble lagt på benker inne i gravkammeret.
2. Ved balsameringen av Jesu legeme ble det ifølge Joh. 19, 39 brukt en blanding av myrra og aloe. Denne blanding kalles i den norske bibeloversettelse «velluktende urter». Men i denne forbindelse er oversettelsen «urter« noe misvisende, ettersom leseren da nærmest kommer til å tenke på tørt materiale. I virkeligheten dreier det seg nemlig om en flytende substans, som heller burde betegnes med ordet «salve». Hundre skålpund er en så stor mengde at det ville ha fylt hele gravkammeret, om det hadde bestått av tørrede plantedeler. Men salve krever naturligvis ikke så stor plass.
3. Linklærne betegnes i grunnteksten med ordet othonia, som er et egyptisk låneord og betegner de smale linnetsstrimmeler, som ble brukt ved balsamering. Disse strimler kan jevnføres med det vanlige gasbind, som i vår tid brukes i sykepleien. De ble viklet mange ganger rundt det døde legeme ved balsameringen. Og hver gang bruktes en salve imellom. Det ligger her nær å minne om hvorledes Lasarus, som ikke fikk en slik kostbar begravelse som Jesus, «var bundet med liksvøp på føtter og hender og om Hans ansikt var bundet en svededuk.» Joh. 11, 44. Hans legeme var så omviklet at han ikke kunne gå før omviklingen var løst.
4. De salver som ble brukt ved balsameringen, tørket fort. Linnetsstrimmelene og den tørre salven ble da til et stivnet dekke rundt hele legemet, en avstøpning, som nærmest kan jevnføres med en gipsavstøpning, skjønt den ikke var så hård.
5. Da Peter og Johannes på påskedagens morgen kom inn i graven, så de denne avstøpningen av Jesu legeme. Om et gravrøveri hadde funnet sted, måtte denne avstøpningen enten ha blitt revet helt i stykker, eller fjernet med liket. Men nå så apostlene at dette stivnede balsameringsdekket, som omgav Jesu legeme, var ganske helt, men tomt! De forstod da at Jesus måtte være oppstanden: Hans nye legeme hadde gått tvers igjennom avstøpningen, uten å ødelegge den, akkurat på samme måte som Han senere gikk gjennom stengte dører, Joh. 20, 19. Hans legeme var således blitt levende igjen og forvandlet eller forklaret. «En ånd har ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har,» Luk. 24, 9.
6. Det samme gjelder rimeligvis også svededuken, som de fant sammenlagt for seg selv, på gresk: entetyligménon. Det må her bety: i den samme vikling som det var blitt surret rundt Jesu hode. Duken gjorde da i sin sammenviklede form et bevis for at den ikke var blitt tatt bort fra Jesu hode ved å vikles opp igjen. Både duken og linnetavstøpningen har sammen utgjort et ubrutt segl, som nødvendigvis – ifølge evangelistenes framstilling – måtte bestyrke den eneste mulige antagelsen: at Jesus på underfullt vis var oppstanden fra de døde!
(Karmel nr. 4 april 1946)
