Av Vidar Norberg
(KIRKEKOMMENTAR): Det var en gal beslutning da ekteparet Maria Dale Ljosland fra Gjøvik og Lars Torjus Ljosland Grimstad ble ansatt som prester i Gamvik og Lebesby. Ekteparet reiser nå, blant annet fordi hennes kvinnelige prestetjeneste har skapt uro. Ekteparet hadde sluppet denne sorti om de ansvarlige hadde vist den nødvendige klokskap og sagt nei til en kvinnelig prest. Saken er omtalt i iFinnmark.
Ved ansettelsene av den mannlige presten i Lebesby og den kvinnelige presten i Gamvik tenkte man kanskje å være lur og omgå den bibelske ordningen med hyrdeansvar. De kirkelige organer har kun lurt seg selv og ekteparet. Bibeltroende kan ikke gå til en mannlig prest som har en kvinneprest som kone.
I Mehamn går det meste. Der er ikke kvinnelige prester noe teologisk problem. Der kan nær sagt hvem som helst bli prest. For det er knapt gammeltroende kristne igjen i fiskeværet, om man da taler om klassisk kristendom. Tiden da hjem ble fylt av bedende mennesker på kne i bønn til Gud, er forbi. Det er den moderne kulturkristendommen som er igjen. Mehamn tolererer det meste, unntatt bibeltroskap. Og det er vel ikke å nekte for at prester med et kristent budskap har møtt motstand i Mehamn.
I Lebesby kommune er det ganske annerledes. Der har man både gammeltroende lutheranere og læstadianere. Dette er troende kristne som tar den klassiske bibelske kristentroen på alvor. For slike mennesker er det helt umulig å delta i gudstjenesten med en kvinnelig prest.
Kvinnepresttilhengere hører til den del av verden som har brutt med Guds ord og kirkens 2000-årige tradisjon, som for alvor skjøt fart på 1960-tallet. Nå er det slik at Den norske kirke er folkestyrt ved valg. Det er ikke noe nytt at menighetsråd rundt om i landet ikke nødvendigvis består av bekjennende kristne. For disse mennesker spiller det ingen rolle om Guds bud, forordninger og kirkens 2000-årige tradisjon følges. Derfor hender det at kvinnelige prester ønskes velkommen når «verdslige» ønsker å presse bekjennende kristne ut av kirkeskipet, uten at dette nødvendigvis gjelder Lebesby eller Gamvik i dette tilfellet.
Resultatet av denne kirkesplittelse er for eksempel at flere rundt om i Nord-Norge selv overtar oppgaver som tidligere var tillagt kirken. Foreldre som vil at deres barn skal oppdras i den kristne tro, tør ikke lenger overlate opplæringen til en frafallskirke som har brutt med skrift og tradisjon. Dette ser man blant annet i konfirmasjonsforberedelsene.
Det er ikke noe nytt at for eksempel konservative lutheranere først leser kirkeannonsene og ser hvem som taler, før de kommer til gudstjenesten. Er det en kvinnelig prest, kan man være ganske så forvisset om at de uteblir fra gudstjenesten. Og de som ikke er «så konservative», har ofte andre mer verdslige sysler enn å overholde helligdagsbudet på søndager. Så blir det glissent i kirkebenkene.
Det plikter både biskoper, proster, prester, bispedømmeråd og menighetsråd å kjenne til denne nordnorske kristentro. Det er ikke noe spesielt for Lebesby. Man så det senest da Nord-Troms prosti fikk sin første kvinnelige prest, til stor sorg for luthersk-læstadianerne, men til glede for enkelte i menighetsrådet som kanskje vant kampen over de gammeltroende som stadig færre liker, og flere gjør narr av.
For konservative kristne er ikke kvinnelige prester et spørsmål om skolegang eller faglig dugelighet. Årsaken til dette syn ligger i at prestetjenesten er en hyrdetjeneste. Jesus valgte kun menn til denne hyrdetjenesten eller til apostler og lærere. Det er en oppgave forbeholdt menn. Det har intet med likeverd å gjøre. De store ortodokse kirker og den katolske kirke står fortsatt på denne praksis.
Man skal huske på at læstadianismen har vært og er fortsatt en kraft i Nord-Norge. Når andre litt mer liberale kristne organisasjoner har gitt opp og reist, har de konservative holdt ut. Kanskje fordi de forsøker å stå fast på Guds ord.
Det er avgjørende viktig at man har virkelige troende kristne på ethvert sted. For dette handler ikke om presten, seremonier, arbeidsplasser eller om kirkeskipet som konsertlokale. Det handler om at mennesket en gang skal dø og stå til ansvar for sin Skaper. I denne tid tilbys syndenes forlatelse for alle mennesker som tror, vender om og bekjenner seg til Jesus Kristus. Når da et menneske blir vakt og kjenner Guds kall, hvor skal det da henvende seg. Å ta sjansen på å gå til drama, spill og «magisk» musikk i en kulturkirke er for stor når det står om evig fortapelse eller evig liv. Da er det overordnet viktig at det finnes troende kristne som kan hjelpe frem til evig liv. Det er ikke nok å bli lagt i vigslet jord under en fin seremoni. Det frelser ingen.
Det er nettopp dette alvor, om hvor mennesket skal tilbringe sin evighet, i evig pine eller evig herlighet i himmelen, som opptar mange læstadianere, lutheranere og man kan kanskje også nevne troende pinsevenner og frie venner som ikke har noe embetssyn.
Utfall og forakt for gammeltroende mennesker kan nok føre til at de en dag er borte fra plassen. Stakkars det arme menneske som da ikke får hjelp til evig liv. Det er med et slikt alvor saken bør behandles. Og her er det mange, mange som svikter, ikke minst folkekirken selv, som etter hvert er blitt en kulturkirke, ofte uten ånd og liv i Gud.
Om man ikke har tenkt igjennom kvinneprestsaken selv, kan man lese hva nå avdøde biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland mente om kvinnelige prester. Det var forresten han som foresto innvielsen av Kunes kapell. Intervjuet er lagt ut på Finnmarkshilsen.no.
