Av Vidar Norberg
Det pågår nå en modernisering av Norge hvor enhetene skal bli stadig større. Det kan ikke bety stort annet en sentralisering. Regjeringen mener man må ha robuste regioner som kan klare oppgavene. Men for å få slike robuste regioner må man legge ned steder med minst befolkning. Det er det som nå holder på å skje. Sakte, menn sikkert.
Utkantene blir taperne. For Finnmarks del kan det på sikt bli alle steder unntatt Alta, Hammerfest og Kirkenes. Så lenge Forsvaret trenger oppmarsj- og øvingsområde kan vel kanskje også Porsanger få litt statlig støtte.
Det er ingen politisk vilje til å ilandføre gass på Veidnes i Nordkapp. Det står i skarp kontrast til den politikk som for eksempel var med på å gjøre Rogaland til et oljefylke. Kvoteordningene for fiskeriene tilgodeser ikke små kystsamfunn. Fisk fra Barentshavet pakkes i Kina med myndighetenes velsignelser. De som fisker etter laks med garn i fjordene er heller ikke ønsket i det nye storsamfunnet som tar form.
Det er ikke mangel på ressurser i Finnmark, men myndighetene vil hente dem ut med store enheter uten at folk får høste lokalt. Man må spørre om finnmarkinger igjen skal gjøres til husmenn uten hustomt og jord. Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms er et av regjeringens verktøy for å frata finnmarkingene muligheter å høste i Finnmark.
Finnmark er et fylke uten epletrær. Likevel bør man kunne legge til rette for at folk kan leve og bo i landsdelen. Det er denne politiske viljen som mangler. La litt mer av fortjenesten fra naturressursene tilflyte mennesker som lever sitt liv i Finnmark fylke.