Av Jostein Sandsmark
Det er beroligende å se at abortlovforkjemperne ikke har holdbare grunner for sin argumentering og høylydte rop og skrik. Det viser bare at de er på tynn is der de står og har problemer med å forsvare sin ståplass. Det blir spesielt synliggjort ved tekster på aksjonsplakater som: «KVINNERS RETT TIL Å BESTEMME OVER EGEN KROPP!»
De må stadig legitimere sine iltre utrykk ved å tilsløre åpenbare sannheter – praksis som ingen våger å la bli synlig og allment kjent: – en abortoperasjon – det siste tabu i vårt tabuløse samfunn. Ikke en gang av Dagbladet.
Dette er et forhold som burde utløse skepsis til de vedtatte dogmene som eksponeres i kamprop og på plakater.
Kvinners rettigheter
Hvem har gitt kvinner disse «rettighetene»?
Har noen rett og fullmakt til å overgi en kvinne blankofullmakt til å avlive sitt gryende avkom, uten andre forbehold enn at det må skje innen de første 12 ukene av fosterets liv?
Jo, abortloven av 1978, som med én stemmes overvekt fastslo at dette er det aller beste som kan tilbys i den gitte situasjon: et uønsket svangerskap. Loven er et fribrev til alle vordende mødre på samfunnets regning å avbryte livet til en ny og usett samfunnsborger – enten det kunne bli en Einstein eller en Pol Pot, – kassadamen på Spar eller dronningen i Norge.
Men hvordan kunne en statsmakt tilrane seg et slikt antimenneskelig mandat – å gi en u-lov som savner historisk sidestykke – der én person skal få full råderett over et annet individs liv og fremtid? (den forlatte ettbarnsloven i Kina har likhetspunkter)
Jo, slikt kan skje dersom en lager definisjoner som tilslører skremmende forhold. En godtar åpenbare usannheter som at graviditeten er som en «polypp, en utvekst på egen kropp» – eller bagatelliserer tilstanden – ved å kalle fosteret en «celleklump» – (som om ikke alle mennesker utgjør en celleklump?)
Og det er da ikke størrelsen som avgjør menneskeverdet. Eller skulle barn og kortvokste ha lavere menneske-gehalt enn en basketspiller på 215 cm?
Men her kommer retorikken og tilsløringen av sannheten fram. Det har hele tiden vært hevdet at det gjelder «Råderett over kvinnens egen kropp» – Det dreier seg om «en celleklump uten menneskelige egenskaper eller følelsesliv».
Men det er medisinsk gjort rede for og innlysende at et foster allerede fra dag én er et eget individ med sin personlige identitet – synliggjort med eget gen-sett, fingeravtrykk og blodtype. At fosteret er totalt avhengig av morskroppen under svangerskapet innebærer ikke at det er «en del av kvinnens kropp». Morsavhengigheten vedvarer i lang tid etter at den fysiske kontakten brytes ved at navlestrengen kuttes – ved amming, omsorg og stell.
Når skal en tidfeste at et foster/barn er et eget «selv»?
Hvorfor bæres det ikke plakater og bannere med tekster som minner om fars rettigheter? Eller fins ikke de?
Det er til å undres over at det ikke blir vektlagt den åpenbare kjensgjerning at det har vært to til stede – at kvinnene ikke tar med at det var en far involvert da det nye livet ble skapt?
Ingen kvinne i dag kan si seg å være uvitende om at en manns og en kvinnes kjønnslek kan gi et rollebytte fra kvinne og mann til mor og far – med foreldreansvar for det de har bevirket sammen.
Ellers i samfunnet stilles folk til ansvar for selvvalgte handlinger – ved bilkjøring, matinntak, fritidsaktiviteter, våpenbruk osv. Men i en svangerskapssituasjon skal en ikke se seg tilbake og ta ansvar for det en har foretatt seg – men ty til avliving av et fullstendig uskyldig vesen når dette er til ulempe. Det er ikke slik en løser sosiale problemer i et sivilisert samfunn.
Retorikken avslører at en må være uærlig overfor realitetene i denne selvvalgte virkeligheten.
Det er på den ene siden en lovfestet «rett» til å avlive, drepe ens eget avkom. Men dette er så uhyrlig, umenneskelig og urettferdig at en ikke kan bruke de mest dekkende termene for å beskrive hendelsen, men må omskrive. Ennå verre og tabubelagt er det å vise bilder av det utstøtte fosteret – de utskrapte, blodige kroppsdelene av en bortvalgt sønn eller datter. Verst sies det likevel å skulle holde en senabort i sine hender og vente til at det blåner bort og drar sitt siste åndedrag – så en kan legge det bort for destruering.
Den motsatte og sanne virkeligheten i dette sakskomplekset er ærlig å erkjenne fosterets menneskeverd fra dag én – at livet er ukrenkelig – at når det først er skapt har det sin selvfølgelige livsrett – som menneskerettighetenes første punkt postulerer: «Enhver har rett til liv…»
Det er innlysende at de som igangsatte det hele, må ta ansvar, og det forventes av siviliserte mennesker å ha så stor respekt for livet at de anerkjenner Albert Schweitzers berømte slagord om å ha: «Ærefrykt for livet» – at det må ha gyldighet fremdeles.
Det ble et kortvarig blaff av erkjennelse da tvillingabort kom i fokus. Den grufulle realitet ble ekstra synlig ved at en gravid mor selv kunne velge den ene av tvillingene til liv – eller til en dødelig injeksjon som stopper hjertet til den andre tvillingen. Tankene til det overlevende søskenet i ettertid – som i et halvår har ligget med sin døde bror eller søster i liv-moren – må en skyve fra seg. Og tankene til moren som brukte sin lovbestemte «rett» til selvbestemmelse – vil ingen dvele ved.
Jeg er bare en mann, men vil tro at alle kvinner må gjøre vold mot sitt morsinstinkt når de blir overlatt hele ansvaret for liv og død ved «selvvalgt» abort. De må nedskrive all «Ærefrykt for livet» – når de av omstendighetene må velge å drepe sitt eget og sin partners avkom – barnet som skulle være en kjærlighetsfrukt.
Men er det mer uhyrlig å avlive en tvilling enn det er ad kjemisk vei å avslutte en singelgraviditet når det ikke passer?
Er det ikke merkelig at det har blitt en «rettighet» å kopiere den ansvarsløse mann som etter å ha lekt med forplantningsmekanismene unndrar seg ansvar og resultat og feigt gjør seg usynlig? –Kan vel dette være en dyd eller «rett» som skal hylles, forsvares og gå i tog for?
Kvinner skal ha råderett over egen kropp. Opplagt. Men her er det like opplagt at det ikke bare er én kropp. Det er et helt nytt individ som har sin egen identitet og sitt eget selv. Dertil er det en farsperson som har bidratt med halve gensettet til det nye livet. Han burde vel også få bidra noe med sitt «selv» – i denne avgjørelsen av liv og død? – for ikke å snakke om valget det nye livet ville tatt!
«IKKE RØR ABORTLOVEN» ropes det – underforstått at det er den beste ordning som kan tenkes ved uønsket svangerskap. Men har det noen gang i historien blitt fremmet og akseptert, hyllet og forsvart – en mer umenneskelig lov enn «Lov om selvbestemt abort» – der morsindividet alene får pådyttet et liv/død valg for et felles avkom og samfunnets grunnelement? byggestein?
Abortloven er et resultat av og et utrykk for en misforstått og forvrengt feminisme – helt på linje med det folkelige uttrykket: «Kvinne er kvinne verst».
Feminismen framstår i dag som en motsetning til det naturgitt kvinnelige. Abortloven kan ikke gis en humanistisk – ei heller en naturgitt begrunnelse – men, – og det er tabubrytende å si det – den er diabolsk.
På 50-tallet feide Albert Schweitzers slagord over verden: «Ærefrykt for livet» – i en erkjennelse av at «Livet er ukrenkelig», – og som menneskerettighetenes første punkt sier: «Enhver har rett til liv…»
Abortloven krenker alle disse proklamasjonene i ånd og praksis og er så absolutt moden for en etisk oppgradering.
